Ovnsplate fra Moss Jernværk, foto: Roderick Ewart / Østfold fylkes billedarkiv

Gamle jernovner er blitt mote. Jernverkene og den første norske industrialiseringen for 250 år siden kommer igjen i fokus, og bilthuggerne som laget formene til ovnsplatene får sin rensessanse. På Borgarsyssel Museum har de flere Mosseovner og noen enkle ovnsplater. En av dem er for tiden utlånt til Moss by- og industrimuseum. Motivet på platen viser en herremann som gir ordre til en tjener. Til høyre for de to mennene ser vi en hund. I bakgrunnen er det et slott med et rundt tårn, balustrader og trær. Denne platen kan trolig dateres til perioden 1721 til 1729.

Det er en økende interesse for gamle jernovner, og både kopier og originaler er etterspurte samlerobjekter. Ovner fra før 1940 har fått status som bevaringsverdige. Moss by- og industrimuseum synes derfor det er viktig å sikre seg en et godt eksemplar for å kunne formidle litt av den gamle norske jernovnstradisjonen og fortelle om Moss Jernverk.

Mest kjent er Moss Jernverk for sin produksjon av kanoner og ovner, men det ble også produsert kuler, tønnebånd, spiker, sagblad, jerngryter, klokkelodd, vektlodd, brødtakker, munkepanner, vaffeljern, mortere, urtepotter, vindusrammer og strykejern.

Støpingen av ovnene foregikk ved masovnfoten hvor det smeltede jernet ble tappet ut gjennom et hull nederst i ovnsveggen. Jernet ble deretter fylt i former ved hjelp av svære øser eller kanaler som ledet ut i formene som var gjort klare som modellavtrykk i den fuktede støpesanden direkte på jordgulvet i støperiet. Masovnmesteren hadde ansvaret for ovnens drift, og støperimesteren hadde ansvaret for støpeprosessen.

Mange av tremodellene er bevart. De er ofte av bjerk eller annet løvtre. Modellene til ovnsplatene ble laget av dyktige treskjærere eller bilthuggere, som de også ble kalt. Bilthuggeren var som regel en utdannet håndverker, ofte knyttet til byenes laug, med eget verksted og svenner. Bilthuggeren leverte tremodeller til jernverk på bestilling, og han benyttet ofte samme repertoar og motiver til flere av jernverkene. Modellen til denne ovnen er skåret av Henrik Bech rundt 1769.

Motivene kan deles inn i grupper etter innhold. I Nygård-Nilssens motivregister er hovedgruppene bibelske motiver, mytologi og antikke motiver, historie, portretter og hoder, heraldikk, monogrammer, menneskelivet, dyr og fugler, allegorier, emblemer m.m., innskrifter og særlige ildstedsformer.

Den store ekspansjonstiden i norsk jernverksdrift var i andre halvdel av det 17. århundre, men Moss Jernverk ble etablert på Nordbakke alt i 1704. Verket lå utenfor bygrensen og dannet et eget samfunn. Moss Jernverk var den største arbeidsplassen i og utenfor byen i mer enn 150 år. Dit kom også fagfolk fra Sverige, Tyskland og England. Verket hadde egen skole fra 1758 til 1873, gratis bolig for alle som bodde der og en egen butikk der arbeiderne måtte handle. Ledelsen ved Verket hadde rett til å dømme folk ved mindre forbrytelser og sette dem i Verkets fengsel.

Jernverksdriften var i full sving fra 1707 og fram til 1863. Verket fikk en rekke privilegier som vann fra Mossefossen og tømmer og kull fra bøndene som bodde innenfor en radius av 2,5 mil fra Verket. Malmen som ble smeltet til jern, kom fra hjemmegruvene Myre, Moltemyr, Dahl og Lindebo, senere også fra gruva ved Kilsbakken i Kamboskogen. I Vestby lå det flere gruver, de fleste under Nordre Kvalstad gård. Men mesteparten av malmen kom fra gruvene i distriktene rundt Arendal og Skien.