Håkonshallen er 750 år i september 2011. Foto: Regin Hjertholm/Bymuseet i Bergen

Det er i år 750 år siden Håkonshallen ble innviet i Bergen. Bygningen er Norges største verdslige bygning fra middelalderen, og den gir fortsatt i dag et inntrykk av det maktsete den engang rommet, der den ligger majestetisk ved Bergens hjerte, Vågen. Første gang det er kjent at hallen var i bruk var til den felles feiringen av kong Magnus Håkonssons (senere Lagabøtes) kroning og bryllup med den danske prinsessen Ingeborg Eriksdatter, i september 1261.

Kongen som fikk hallen bygget, og som mange måter ble den første representanten for enekongedømmet og statsdannelsen i Norge etter de blodige borgerkrigene mellom blant annet baglere og birkebeinere på 1100- og 1200-tallet, ble født på gården til Trond prest på Folkisborg (Folkenborg) i Eidsberg.

Kong Håkon Sverresson hadde holdt hus i Borg (Sarpsborg) høsten 1203, og der innledet han et forhold til den unge Inga fra Varteig. Kongen døde ved nyttår, men hadde rukket å gjøre Inga gravid. Det faktum at Inga holdt til i et bagleromårde, men bar en birkebeinerkonges barn gjorde henne til et utsatt mål for dem som ville Sverreætten til livs.

I Eidsberg hadde avdøde kong Sverre, Håkon Håkonssons farfar, venner.  Erlend på Huseby og Trond prest tok seg av Inga, og holdt henne og sønnen skjult i et og et halvt år, før de klarte å føre henne via Hamar, over fjellet fra dagens Lillehammer til Rena og videre til Nidaros. Der kunne birkebeinerkongen Inge Bårdsson tilby dem sikkerhet. Historien om kongsønnens strabasiøse vinterferd sammen med de to barske birkebeinerne Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka er velkjent og motivet for et berømt maleri av Knud Bergslien fra 1869.

Knud Bergsliens kjente maleri fra 1869, med den beskrivende tittelen: "Birkebeinerne på ski over Filefjell fører Håkon Håkonsson som barn til Trondhjem"

Håkons liv etter ankomsten til Nidaros ble preget av oppfostring og utdannelse en kongssønn verdig, inntil kong Inge døde i 1217, og Håkon etter en del komplikasjoner ble hyllet som konge på Øyreting samme året.

Inga gjorde sitt for å befeste sønnens posisjon, ved at hun bar jernbyrd ved riksmøtet i Bergen i 1218. Den gamle skikken gikk ut på at man ved å bære glødende jern kunne underbygge viktige påstander. Hvis hendene forble uten brannskader hadde man snakket sant.  Man trodde at Gud, ved å beskytte henne fra varmen, hjalp Inga med å bevise Håkons opphav i Sverreætten og hans rettmessige krav på tronen.

Håkon hadde et konfliktfylt forhold til den mektige hertugen Skule Bårdsson, som selv gjerne skulle overtatt tronen etter halvbroren Inge. Skule fikk i stedet posisjonen som rikets nest mektigste mann etter kong Håkon. Etter hvert kom det til giftemål mellom Skules datter Margrethe og Håkon, men selv ikke som svigerfar til kongen og regent over en tredjedel av landets sysler var Skule fornøyd. Han gjorde opprør mot Håkon og ble drept i 1240.

Håkon ønsket en kroning med kirkelig velsignelse for virkelig å stadfeste sin stilling som landets rettmessige konge. Forhandlingene gikk over mange år, og først i 1247 forelå den pavelige godkjennelsen.  For å symbolisere sin makt og fremme forståelsen av kongens rolle som den øverste myndighet i landet trommet Håkon sammen til storstilt kroning i Bergen, som på denne tiden var blitt landets hovedstad. Alt som kunne krype og gå av storheter var invitert.  Anekdoten vil ha det til at Håkon under sin egen kroningsfeiring i 1247 ble utsatt for et riktig bergensk regnskyll, og ikke hadde annet å tilby sine fine gjester til festlokale enn et båtnaust. Her var det kanskje at ideen om å bygge den store festhallen i stein, med tre etasjer og rikelig med takhøyde oppsto?

Det var den 11. september i 1261 som var selve dagen, da kong Håkons sønn Magnus ble gjort til medregent i riket, og kronet til konge. Tre dager senere fant bryllupet mellom kong Magnus og prinsesse Ingeborg, datter av danske kong Erik Plovpenning, sted. Til festlighetene var det invitert 2000 gjester, men kun de to kongene og de mest betydningsfulle mennene fikk plass i Håkonshallen. Mindre viktige gjester ble plassert i en annen hallbygning i stein, mens alle kvinnene, bruden inkludert, måtte ta til takke med å holde sin feiring i en trehall.

Håkonshallen hadde tatt ca 15 år å bygge, og med den fikk Håkon et sterkt og vakkert symbol på kongsmakten han hadde samlet, og statsinstitusjonen han begynte å bygge i løpet av sin 46-årige regjeringsperiode. Han brakte borgerkrigene til ende, og begynte arbeidet med en i europeisk målestokk svært moderne lovgivning, som senere ble fullført av sønnen kong Magnus Lagabøte.

Håkonshallen er Norges største verdslige bygg fra middelalderen. Foto: Per Øyvind Riise/Bymuseet i Bergen

Håkonshallen fungerte som kongelig residens til ut på 1500-tallet, selv etter at de dansk-norske kongene med tydelighet foretrakk København. Siden har bygningen også måttet friste skjebnen som kornkammer, fram til den ble “gjenoppdaget” som kongehall av maleren J. C. Dahl og Lyder Sagen på 1800-tallet. Den ble restaurert i 1880, og siden på begynnelsen av 1900-tallet, før en stor eksplosjon i Vågen i 1944 ødela alt av inventar.

Hallen står i dag med interiøret etter gjenåpningen i september 1961, på 700-årsdagen for Magnus Håkonssons kroning. Den er igjen blitt et symbol på norsk kongelig historie, og brukes til representasjon og viktige statlige markeringer.  Samtidig er den et monument over et enkeltmenneske som har satt sterkt preg på landet vårt. Og som altså startet sin ferd mot den norske tronen på Folkenborg i Eidsberg.

Takk til Maja Zahl og Vidar Alne Paulsen ved Bymuseet i Bergen for faglig bistand og velvillig tillatelse til bildebruk.

Lignende innlegg:

1. Fin start på høsten på Folkenborg museum