Bak presenningen arbeider en målrettet gjeng fra AS Betongbygg. I signalgule jakker, med hjelmer og vernesko, har de ryddet, strippet og avstivet før demonteringen kunne begynne. Nå er taket, loftet og veggene i andre etasje borte. Men underveis i arbeidet har det dukket opp noe mer enn bare materialer: små biter som kan utfylle byggets historie.
- 1/1
St. Olavs Vold sett fra Borregaard Kjartan Abel Nilsen
Spor etter brann og nøkternhet i veggene
Sotspor på veggene vitner om brannen som herjet her natt til 4. oktober i 1876. Brannen var førstesidestoff i avisa Sarpen dagen etter. En sliten og full arbeider hadde kommet hjem, mishandlet sin kone og veltet en oljelampe i kjøkkenet. Brannen var så omfattende at alle de 20 familiene måtte flytte ut.
De innvendige murene forteller også en annen historie, om hvordan man sparte der man kunne, brukte knust tegl i innerveggene som senere skulle pusses. Nøkternhet og nødvendighet satt i veggene til St. Olavs Vold.
På gulvene forteller lag på lag med fliser, linoleum og vinylbelegg om innredningspraksiser som har endret seg i takt med moderniseringen av landet og om nye materialer og innredningsmoter.
- 1/1
Gjenstander dukker opp mellom lagene Hege Hauge Tofte
Portrett av ung kvinne Hege Hauge Tofte
Kan gjenstander fortelle om levd liv?
Da gulvbordene på loftet ble fjernet, kom det stille spor til syne. Gjenstander gjemt mellom bjelkelagene. Etterlatt, glemt, eller kanskje bevisst lagt bort? Spor etter menneskene som levde sine liv her, generasjon etter generasjon. Hver og én med sin historie, som til sammen utgjør biter av St. Olavs Volds historie.
Arbeiderne har med varsomhet tatt vare på det de finner, og gitt det til oss. De spør: Hvem sine sko er dette? Hvem eide skolebøkene? Vil vi noen gang få vite det?
En ung jente smiler forsiktig mot oss fra portrettet i en sort, gullforgylt ramme. Hvem var hun? Kanskje en Borregaardsjente, fotografert i sin fineste, hvite kjole på konfirmasjonsdagen?
Og hva med den brune barneskoen, med slitt lær og snørelisser. Vi vet at familiene som bodde her ofte var store. I noen av leilighetene kunne det bo familier med opptil 12 barn. Det var trangt. Klær og sko gikk i arv, ble lappet, sydd og sålet om. Det er lett å se at den vesle skoen har båret mange steg. Men hvem tilhørte den til slutt? Ble den for liten og trang for minstemann, eller ble den brukt av en pike på fem, som egentlig drømte om hvite sommersko?
Kanskje får vi aldri svar. I mellomtiden kan vi stille spørsmålene og la sporene etter dem som levde her fortelle så mye de kan.
- 1/1
Skoen bærer preg av lang tids bruk Hege Hauge Tofte
