Mesterroten - fra Kystmuseet Hvaler til Borgarsyssel Museum

For rundt ti år siden ble Elisabeth Nordang en del av gruppen med frivillige på Kystmuseet Hvaler. Hun funderte litt på hva hun kunne bidra med, for hun var ikke så interessert i å snekre. En gammel gård må ha en hage, og en urtehage, både medisinske og til bruk i matlaging, dette ble Elisabets ansvar.

«Hjemme ble det aldri brukt plaster bare groblad», forteller Elisabeth, urtene har vært en del av hverdagslivet. Bak hovedhuset på Nordgården fant Elisabeth en søppelhaug, og det dukket opp alt fra husholdningssøppel til nedgravde sko og gammelt skrapmetall, og hun begynte å rydde i haugen. «Det kan godt hende det har vært en urtehage her før», sier Elisabeth. Hun satt i gang og nå er den frodige urtehagen en del av Kystmuseet på Hvaler.

Et lite stykke unna urtehagen var det et felt med en litt ydmykt utseende plante. Elisabeth skjønte at det var noe med den, og satt i gang å google og undersøke hva det var. Svaret var mesterrot. Elisabeth satt opp informasjonsskilt og passet på mesterroten i årene som fulgte, men fikk ikke mye oppmerksomhet rundt denne gamle medisinurten.

En annen av de frivillige på Kystmuseet Hvaler, Helge Viken, er også interessert i hagebruk og urter. Da han var på eplefestivalen i fjor, kom han i snakk med noen fra Norges sopp og nyttevekstforbund. Han meldte seg inn og i magasinet de gir ut sto det om Urtearvprosjektet, som blant annet Borgarsyssel museum og KVANN er med på. Han kontaktet KVANN og Mari Jerstad, som kom på befaring og ble svært interessert i feltet med Mesterrot

Mesterroten er sjelden, og kalles blant annet et levende fortidsminne, og på Borgarsyssel var det også stor interesse for denne planten. Fordi feltet på Kystmuseet Hvaler var ganske stort ble det bestemt at Sarpsborg også skulle få sin egen avlegger av mesterroten. Borgarsyssels Ole Martin Tvete tok med spade og bøtte og fikk med en avlegger, kyndig instruert av Elisabeth Nordang.

Mesterroten vokser ikke vilt i Norge. De tilfellene den gjør det, er det i forvillet tilstand. Opprinnelig kom planten til Norge med munkene og nonnene, som anla urtehager ved klostrene allerede i middelalderen. Hagene skulle fungere nesten som et levende apotek, med medisinplanter mot alle mulige lidelser. Her skulle mesterroten, eller mesterurten, få en viktig plass

De eldste skriftlige kildene som omtaler mesterrot, beskriver den nesten som en universalmedisin. Noe som bygger oppunder Ingjald Reichborn-Kjenneruds idé om at navnet stammer fra den gamle legetittelen «mestermand» eller «magister».

I Niels Mikkelsen Aalborgs «Medicin eller læge-boog» fra 1640, nevnes Mesterurten som medisin for en rekke sykdommer. «Mesterurt tiener saare vel mod Leffverens Breck. Naar nogen tørster meget, saa at Tungen er idelig tør, da leg mesterurt i Vin oc drick der aff.» I all hovedsak omtales mesterroten som en urt som fordriver væske. Det betyr at den fungerte godt mot lever-sykdommer, nyrestein og det som den gang het «vattersook», som vi i våre dager ville kalt ødem. I tillegg kurerer den gulsott, når den er blandet i vin. Og den kurerer spedalskhet når den er blandet i eddik.

Reichborn-Kjennerud nevner også at mesterroten ble brukt som menstruasjons-regulerende middel. Dette fordi den fremprovoserer menstruasjon ved ujevn syklus. Noe som betyr at «kloke koner» gjennom tidene har brukt mesterroten til abort. Videre nevner han at roten knust i honning virker mot hodepine, og sammen med bygg-grøt i såkalte «grøtomslag» virker på blæreutslett.

Mesterroten har også blitt brukt som medisin for husdyr. Christopher Hammer skriver i sin «Huusholdningskalender» i 1772 om en noe mystisk sykdom som mesterroten kan hjelpe for. «Denne maaaneds [mai] første kvarteer, falder en forgiftig Dug(…)», som han videre beskriver som farlig for kuer og kalver, dersom de kommer på beite for tidlig. Det mystiske er at duggen ikke er giftig i slutten av måneden. Det betyr at han egentlig beskriver det som i våre dager heter trommesyken. Den forekommer hos kuer som inntar for store mengder ungt gress. Noe som fører til større gass-produksjon i magen, som verste fall kan være dødelig. Kuren han foreslo mot den mystiske giftige duggen, var en blanding av Angelica, mesterurt, hvitløk, sitronskall, svovel og salt.

I Østfold har det helt opp i mot 1900-tallet, vært en utbredt overtro om at en hønsefjær i fôret til hesten kunne være dødelig. Her skulle mesterroten også være beste medisin. Igjen ser vi at man i tidligere tider ikke riktig forsto opphavet til sykdommen.

Men den lille mesterrot-avleggerens reise, fra Hvaler til Sarpsborg, er over for denne gang. Den har landet trygt i Borgarsyssels urtehage, hvor den ser ut til å ha slått rot og funnet seg vel til rette.