Delte herregårdshistorie på nordisk konferanse

Visste du at du kan reise tvers gjennom Østfolds herregårdshistorie med toget fra Oslo til Halden? Rett før Moss skimter du Kambo. I Moss ligger Konventionsgården, og videre passerer du landskapet rundt Værne kloster, Kjølberg ved Onsøy, Trosvik i Fredrikstad og den mektige Hafslund hovedgård ved Sarpsborg. Rett før Halden går toget gjennom det som en gang var en del av hageanlegget på Rød. Når du kommer frem til Halden sentrum, står du faktisk på grunnen til den gamle herregården Ous, også kalt Os. 

Adelens herregårder 

Det er lett å tenke at Norge aldri hadde noen adel. Men på 1600-tallet var Østfold et av områdene i landet der adelen satte tydeligst spor. De adelige herregårdene lå tett langs datidens viktigste ferdselsårer: Oslofjorden og Skagerrak. Herfra kunne man seile mot København, Akershus eller Båhuslen. Her forvaltet adelen jord, skog, sagbruk og arbeidskraft. Her ble skatter krevd inn, avtaler inngått, ekteskap planlagt og politiske forbindelser pleiet. 

En herregård var nemlig langt mer enn et stort og fint hus. Den var sete for en adelig familie og sentrum i et gods som kunne omfatte alt fra noen få gårder til flere titalls. I 1661 hørte hele 71 gårder og 26 gårdparter til godset Tomb i Råde. Slike eiendommer krevde omfattende administrasjon. Gårdsfogder førte regnskap og ledet arbeidet til gårdsfolket og bøndene på nabogårdene, som hadde arbeidsplikt på herregården. Herregården var på én gang hjem, produksjonssted, forvaltningskontor, maktsentrum og møteplass. 

Kvinnelige godseiere 

Kvinner spilte også viktige roller på herregårdene. De hadde ansvar for husholdning, barn, mat og tekstiler – krevende oppgaver i husholdninger som kunne bestå av mange mennesker. Men kildene viser at kvinner også kunne være godsforvaltere, byggherrer og økonomiske aktører. I en oversikt over adelige jordegodseiere i Norge fra 1639 var minst 19 av 53 gods eid av kvinner. Det betyr at en betydelig del av det adelige eierskapet i landet lå i hendene på kvinner, enten som ugifte arvinger, enker eller som forvaltere mens mennene var borte i krig eller statstjeneste. 

Konferansehotell på 1600-tallet 

Herregårdene var også steder der storpolitikken kunne lande helt konkret på tunet. I 1645 beordret kongen lensherren og representanter for stendene til å møtes på Ous herregård, bare noen hundre meter fra dagens Fredrikshalds teater. For eieren Wilhelm Nettelhorst innebar dette mer enn å åpne dørene. Den norske stattholderen Hannibal Sehested skulle komme med datter og følge og bli værende i omtrent en uke. Bare til denne ene delegasjonen krevde Sehested stallplass til 12–16 hester, høy og havre, sengetøy, fersk mat og seks tønner godt øl – rundt 700 liter – til «folket». Krydder, vin og mer øl skulle Sehested selv ta med. 

Bak en slik bestilling aner vi hverdagen på en herregård: kjøkken som måtte settes i sving, bryggerhus, boder og kjellere som måtte holdes under oppsyn, tjenestefolk som skulle organiseres, sengetøy som måtte lånes inn, hester som skulle stalles opp, og gjester med ulik rang som måtte plasseres riktig. Herregården var ikke bare en bygning, men en hel infrastruktur for makt, gjestfrihet og sosial orden. 

Herregårder i tømmer 

Mange herregårder i Norge var bygget i tre, slik det også var vanlig i Sverige, Finland og Baltikum. Det kan høres beskjedent ut sammenlignet med slott i stein og tegl, men tre var ikke nødvendigvis et mindreverdig materiale. Det var varmt, lokalt tilgjengelig og knyttet til en av Danmark-Norges viktigste ressurser: skogen. Rødmalt tømmer kunne dessuten markere status i et landskap der vanlig bebyggelse ofte var brun og grå. Herregårdene i Østfold minner oss derfor om en del av norsk historie som ofte blir oversett: et samfunn med store sosiale forskjeller, der makten noen ganger luktet av stall, tømmer og tønnevis med øl. 

Sammendraget er laget med hjelp av KI (Copilot) og kvalitetssikret av Østfoldmuseene. Det opprinnelige foredraget er utarbeidet av Mattias Ekman/Østfoldmuseene uten bruk av KI.