Frysende skolebarn og en forbannet adelsfrue

Da svenske soldater brente Sarpsborg i 1567 under den nordiske syvårskrigen, fikk borgerne flytte byen nærmere Glommas utløp. Den nye byen ble bygget på grunnen til gården Bruberg, som eides av Hans Pedersson Litle. Utenfor fikk borgerne etablere sine bymarker. Det gamle bynavnet fulgte også med i en overgangsperiode, slik at det vi nå kjenner som Gamlebyen faktisk het Sarpsborg i offisielle dokumenter i rundt halvannet år. Etter hvert ble navnet Fredrikstad etablert, etter kong Frederik 2.

I nesten hundre år var Fredrikstad en sivil handelsby, en liten kjøpstad i det dansk-norske riket. Først på midten av 1640-tallet startet man å bygge de første festningsverkene, og i 1663 begynte arbeidet på festningen slik vi kjenner den i dag, med sin karakteristiske stjerneform dannet av voller, vollgraver og bastioner.

Kirkeordinansen av 1537 var et sett regler innført ved reformasjonen som blant annet bestemte hva kirken skulle lære. Der ble det fastslått at alle kjøpsteder skulle ha en latinskole. Skolen spilte en sentral rolle i bylivet og var nært knyttet til kirken. En av skolens viktige roller var å utdanne de unge i kristendom. Elevene skulle også synge under gudstjenesten og ved andre kirkelige anledninger.

Biskop Jens Nilsson nevner latinskolen i Fredrikstad allerede i 1582, men uten noen nærmere beskrivelse. Basert på hva man vet om skolene i byer av lignende størrelse, besto den trolig av ett klasserom der skolens to klasser, eller «lektier», fikk undervisning samtidig. Selv om skolen var liten, tyder biskopens visitas i 1597 på at undervisningen holdt et godt nivå. Han forteller litt mer om besøket. Blant annet fikk han høre et flerstemt stykke sunget av elevene, som han ellers beskrev som «temmelig vel underviste».

Det er ikke kjent hvor skolen holdt hus i den første tiden, men det var vanlig at skolebygningen ble plassert nær kirken, ofte som et eget hus på kirkens tomt. Fra 1599 finnes imidlertid kilder som forteller litt mer. Det er her brevene som er utstilt på museet kommer inn i bildet.

Det eldste av de tre brevene er datert 8. april 1599. Dette er et gavebrev fra adelskvinnen Inger Jørgensdotter Litle til Torsø, enke etter kansler Oluf Kalips som døde i 1592. I brevet donerer hun en bygård til skolen. Eiendommen hadde fru Inger og hennes avdøde ektemann tidligere kjøpt av borgermester Oluf Holck. Hun forklarer at bygården ligger «sÿnnden op till kirckenn», altså sør for kirken. På et kart fra midten av 1650-tallet er ikke skolen markert, men det er derimot både kirkegården, rådstua og torvet. Etter fru Ingers beskrivelse virker det trolig at skolen – senest i 1599 – lå like ved rådstua, der Tøihuset ligger i dag.

De to andre brevene er fra 1617 og 1629. Også disse handler om skolen. Brevet fra 1617 omtaler blant annet skolemesterens årslønn, som fastsettes til 50 riksdaler.

I brevet fra 1629 klager Inger Jørgensdotter over at penger hun hadde avsatt i 1620 for å hjelpe foreldreløse og fattige skolebarn, i stedet har blitt brukt til andre formål. Hun skriver at pengene skal dekke stoff til klær – enkelt stoff i vadmel og lerret – til de som ikke har råd til å kjøpe klær selv, slik at de kan fortsette å møte opp på skolen. Hun advarer strengt, og ønsker til og med «Gudz Forbanndelse og Wrede» over dem som ikke heretter følger hennes vilje. På denne tiden har fru Inger fått en verge, kansler Jens Bjelke som bor på Elingård. Han har også signert brevet. Fru Inger er blitt såpass gammel at enkelte mener hun ikke lenger kan ivareta sine egne interesser.

Inger Jørgensdotter ga penger og eiendom både til kirken og skolen. Hun er et eksempel på hvordan adelen så det som sin kristne plikt å donere noe av sin rikdom til å hjelpe de fattige. På den andre siden tjente adelsfolket godt på arbeidet bøndene utførte på gårdene deres.

Brevene vi viser i utstillingen har vokssegl festet nederst. Segl var en måte å signere dokumenter på for adelen og borgerskapet på 1500- og 1600-tallet. Det var slik man autentifiserte underskriftene, og gjorde det vanskeligere å forfalske brev. Man presset sitt signet (stempel) ned i voksen for å lage et stempelmerke. I utstillingen kan besøkende også se et signet funnet på Onsøy, som anslås å være fra midten av 1600-tallet.

Det opprinnelige torvet lå altså rett sør for kirken, der vi i dag finner Tøihusplassen og Tøihuset. På kartet ser vi at kirken, torvet og rådstua utgjorde byens sentrum – sammen med skolen som ikke er merket på kartet. Da festningen ble bygget i 1663, besluttet man å rive ni kvartaler sør i byen for å gi plass til vollgrav og øvrige festningsverk. Dermed ble byen mindre, og sentrum forskjøvet. Etter en brann i 1672 ble torvet flyttet til nåværende plassering. Kirken brant også hele fem ganger, men den står fortsatt på samme sted som da den ble bygget første gang, og viser slik byens gamle sentrum.

11. september 2025 arrangerte Østfoldmuseene en byvandring der Gamlebyens 1500- og 1600-tallshistorie var tema. Vandringen foregikk i de sentrale delene av den søndre byen, hvor vi forsøkte å danne oss et bilde av hvordan det så ut her før byen ble befestet. Deretter gikk vi inn på museet, hvor vi blant annet så på brevene – et vitnesbyrd om livet til skolebarn og adelsfruer i byen for fire hundre år siden.

Vil du også se brevene? Besøk oss gjerne på Fredrikstad museum i Tøihuset!

Litteratur:

Dehli, M. (1960). Fredrikstad bys historie 1. Kjøpstad og festningsby 1567–1767. Fredrikstad kommune.

Nielsen, Y. (1981). Biskop Jens Nilssøns visitasbøger og reiseoptegnelser 1574–1597. (Opprinnelig utgitt 1885). Carl Zakariasson.

Norske Rigs-Registranter, tildeels i Uddrag. Bind 5. (1874). Christiania, s. 151–152.

Norske Stiftelser. Bind 1. (1858). Chr. Tønsbergs Forlag. Trykt av H. J. Sørum, Christiania, s. 16–17, 43–44, 55–56.

Norske Stiftelser. Bind 3. (1858). Chr. Tønsbergs Forlag. Trykt av H. J. Sørum, Christiania, s. 292–293.

Sødal, H. K. (2019). Skolen som reformasjonsprosjekt i Norge på 1500–tallet. Teologisk tidsskrift 8(3), s. 156-171.

 

Kilder:

Riksarkivets kart- og tegningssamling, AV/RA-EA-5930/T/T015/T015a