Gris, stabbur og levende kulturarv

I midten av juni møttes forskere fra store deler av Europa for å dele erfaringer, ideer og spørsmål om hvordan mattradisjoner bevares, forandres og får ny mening i vår tid. Midt i dette fellesskapet fikk vi anledning til å løfte fram et norsk museumsperspektiv på mat, kulturarv og bærekraft.

Sammen med Kristina Skåden fra Maihaugen presenterte Marianne Løken foredraget «Co-Creating: The Pig, the Knife, the Museum Farmer, the Slaughter, the Storehouse, the Ham, and the Audience». Foredraget inngår i forskningsprosjektet FoodStories: Heritagisation for Sustainable Value Creation, ledet av Annechen Bahr Bugge ved OsloMet. Med utgangspunkt i tradisjonell skinkeproduksjon ved Maihaugen og stabburet som infrastruktur, fortalte vi en historie om hvordan kulturarv blir til – ikke bare gjennom oppskrifter og fortellinger, men gjennom et helt samspill av dyr, mennesker, redskaper, bygninger, vær, klima, arbeid og publikum. Det er nettopp i dette møtet mellom det praktiske, det sanselige og det sosiale at matkulturen holdes levende.

Et viktig poeng i presentasjonen var at kulturarv ikke bare finnes i det vi sier om maten, men også i omgivelsene som gjør tradisjonen mulig. Her ble stabburet trukket fram som et særlig talende eksempel. Det er mer enn en gammel bygning; det er et rom for lagring, modning og bevaring, og en stille medspiller i fortellingen om hvordan skinken blir til. Temperatur, ventilasjon, materialer og vedlikehold setter alle sitt preg på både produktet og praksisen. Samtidig rommer stabburet en utfordring mange museer kjenner godt: Hvordan kan vi både verne det historiske og la det være en del av noe levende?

Foredraget løftet også fram hvordan tid setter sitt preg på mattradisjoner. Grisens liv, årstidene, tidspunktet for slakting, modningen av skinken og museumshverdagen følger ikke alltid samme rytme. Nettopp derfor handler det å holde kulturminner levende om mer enn å gjenta det som ble gjort før. Det handler om å lytte til materialene, til naturen, til arbeidsprosessene – og til menneskene som bærere av kunnskap. Tradisjoner og kulturminner lever videre fordi noen tar vare på dem, tilpasser dem – og gir dem plass i nye sammenhenger.