En asparges-hunnplante i Kunnskapshagen på Rød herregård. Foto: Berit Swensen / Østfoldmuseene
Asparges er nemlig en svært gammel kulturplante. Bilder i egyptiske gravkamre tyder på at den ble dyrket i Egypt allerede for 6000 år siden. Den kan brukes både som mat og medisin. Ikke minst har den i vestlig medisin blitt ansett som et såkalt "afrodisiakum" - et produkt som fremmer sexlyst - men den skal også ha god virkning på mindre pirrende plager som nyrestein og urinveisinfeksjoner.
Romerne anså asparges som en delikatesse og tok med seg planten og kunnskapen om hvordan man dyrker den rundt i sitt store imperium. Den romerske keiseren Augustus skal ha brukt uttrykket «raskere enn du koker asparges» om oppgaver som kunne bli gjort veldig kjapt.
Full spredning
Etter Romerrikets fall skal aspargesdyrkingen ha gått i glemmeboken mange steder i Europa, for så å få en renessanse under, nettopp, renessansen.
Dyrking av asparges kan ha dukket opp i enkelte norske rikfolks hager på 16- og 1700-tallet, samtidig som populariteten økte ellers i Europa. Den ble i hvert fall registrert som forvillet hageplante på noen strender langs Oslofjorden på midten av 1800-tallet. Den kan også ha blitt spredd med ballastjord.
Spirende planer
På Rød Herregård i Halden var enkefru Thrine Anker tydeligvis veldig opptatt av å få til en ganske så omfattende aspargesdyrking rundt 1870. I hennes regnskapsjournal fra det året står det at hun hadde kjøpt aspargesplanter (og georginer) fra gartner Colbjørnsen for 8,9 riksdaler, noe som kan tyde på at hun da kjøpte rundt 1500 planter.
Kanskje slo det ikke helt til, for i 1873 har hun tydeligvis bestilt hele 6000(!) planter fra Handelsgartner Rhode i Christiania. På en faktura for frakt av tre aprikostrær og 200 hagtornplanter til hekk står følgende beskjed:
"Ærede Frue!
Hvorfor jeg ingen Aspargus sender er at jeg for det første ingen 3 aarige har og for det andet heller ikke af 2 aarige har flere end nogle 100 tilbage og så mange som 6000(!) kan jeg blot levere af 1 aarige og disse vil De sandsynligvis ikke have.
Med Agtelse Erbødigst - for N.Rohde, Wilhelm Risum"
Mange som besøker Kunnskapshagen lurer på om vi har veldig mye og kraftig dill – men det er altså utvokst asparges. Dette er en han-plante. Den er nå nær 1,5 m høy. Foto: Berit Swensen / Østfoldmuseene
Aspargesåker
Denne beskjeden kom i april, men i juni samme år fikk hun levert 600 planter – formodentlig 3-åringer – fra Risum Gartneri i Fredrikshald. De kostet 3 riksdaler, og i 1875 kjøpte hun ytterligere 300 planter fra Gartner Eriksen for 1,5 riksdaler.
Når man vet at asparges trenger stor plass – man kan regne cirka tre planter per kvadratmeter – må dette store antallet asparges ha fylt hele ett til to mål! De kan derfor ikke ha blitt dyrket der Kunnskapshagen nå ligger – det ville fylt hele arealet, men antakelig var det i en større åker bak låven.
Høsting på forsommeren
I museets nye grønnsakshage har vi selvsagt også nå asparges, men bare i to bed, det vil si 16 kvadratmeter, altså i en litt annen skala enn Thrine Anker. Der fins det to sorter, en nederlandsk og en vi vet er godt tilpasset norsk klima – og de vokser godt. De er nå 2-åringer og kanskje kan vi høste en liten smak neste vår.
For asparges trenger 3–4 år på å etablere seg, men hvis planten først kommer i gang, kan den gi avling i mer enn 40 år! Man må imidlertid alltid slutte å høste i slutten av juni – etter det må skuddene få vokse og samle næring til rota slik at den får kraft til å gi avling også året etter.
Stinkete stilker
Og en liten fun-fact til slutt: Kanskje du har kjent at urinen får en ganske stram og ubehagelig lukt etter inntak av asparges? Det skyldes at det dannes ulike svovelforbindelser når aspargessyre brytes ned – og det går fort!
Lukta kan kjennes alt 15–20 minutter etter at du spiste. Og det holder med en stilk eller to! Men det er ikke alle som er så (u)heldige at de kjenner denne lukta, for det er det bare rundt 30% av oss som gjør. Dette er genetisk betinget og har ikke noe med generell luktesans å gjøre.
Forskning på norsk matkulturarv
Denne teksten er basert på et kåseri som Berit Swensen holdt under en samling i forskningsprosjektet FoodStories på restauranten Hitchhiker i Oslo i september.
Dette var det andre faglige laboratoriet i en rekke, der forskere, kulturfolk, bønder og kokker møtes for å tenke, smake og samtale om maten og det den springer ut av.
Les mer om prosjektet FoodStories og Østfoldmuseenes rolle her: https://ostfoldmuseene.no/forskning/foodstories
Foto: Ishikawa Ken.
https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/deed.no