Vann og flammer skal tenne en gnist i Møllebyen

Moss gamle vannverk skal nå få nytt liv som formidlingsarena for byens dramatiske historie. Med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB og Sparebank1Stiftelsen Østfold Akershus – totalt 670 000 kroner – kan Østfoldmuseene utvikle et helt nytt og opplevelsesbasert formidlingsopplegg i det nyrestaurerte industribygget ved Mossefossen - Moss Gamle Vannverk.

Synet på hva som er god formidling, har endret seg mye på 20 år. Publikum er blitt mer kresent, konkurransen fra digitale flater, vitensentre og andre fornøyelsestilbud er stor; Museene må gjøre nye grep for å være en relevante læringsarenaer og stedsutviklere. 

Museet i Moss satser på aktivitetsbasert læring, der publikum «gjør» mossehistorien og reflekterer over egne og andres valg i lys av den historiske utviklingen. Ved å legge opp til aktivitetsbasert læring, mener vi å stå godt rustet til å nå et større og mer sammensatt publikum. Dette skal også prege det formidlingsopplegget vi ønsker å utvikle i Vannverket. 

Historiekunnskap er en av de viktigste byggesteinene i menneskers lokale, nasjonale og globale identitet. Selv om museet har «lekende mennesker i alle aldre» som målgruppe – nettopp fordi vi tror at lek og læring henger sammen – så er det barn og unge, gjennom våre mange skoleopplegg, som vi vil nå aller mest. For mange barn er det våre DKS-opplegg som gir dem (eneste) mulighet til å gå på museum. Museum  motvirker på den måten utenforskap, i hvert fall på dette området.

Vi mener at formidlingens av byens mange branner på 1800-tallet, og ikke minst de tiltak som ble iverksatt for å forhindre disse, er et klokt valg når vi nå skal lage et formidlingsopplegg i Vannverket. Vern mot "ildebrand" var nettopp grunnen til at Vannverket ble bygget. Bybrannene kan langt på vei forklare hvorfor byen har utviklet seg slik den har gjort. Dessuten mener vi å se en klar parallell til både beredskapsproblematikk og bærekraftspørsmål i vår egen tid. Europa og verden generelt står i brann - både pga. klimaendringer og krig. Sterke inntrykk kommer til oss gjennom digitale medier og TV-skjermene. At vi i vår tid har fått beredskap mer fram i pannebrasken, er det ikke tvil om. Folk har beredskapslager hjemme, handler jodd-tabletter på apoteket og føler heten på kroppen i sydlige ferieland der varmebølger og skogbranner herjer. 

Skogbranner har alltid eksistert, men i dag skjer de oftere, varer lenger – og er vanskeligere å kontrollere. Klimaforskningen viser at klimaendringer gjør forholdene langt gunstigere for brann: Høyere temperaturer tørker ut vegetasjonen, mens endrede nedbørsmønstre og mindre snø om vinteren gir lengre tørkeperioder og tidligere brannfare. I noen områder er det nå risiko for brann nesten hele året.

Også i Norge merker vi dette. Sommeren 2018 var eksempelvis ekstrem – store skogområder sto i brann. Forskning viser at brannrisikoen her vil øke betydelig fram mot 2100, særlig på Østlandet og Sørlandet. Med stadig varmere og tørrere somre blir skogbranner i økende grad en klimaskapt utfordring – også her hjemme.

Faren for brann har til all tid preget menneskers liv og virke, særlig i byene der potensialet for materielle og menneskelige tap er størst. I Moss var det på 1800-tallet flere store bybranner (1807, 1808, 1858 og 1881) som satte sterkt preg på byen, både med tanke på ødeleggelser, byutvikling og nye krav til beredskapsplanlegging.

Bybrannen i Moss i 1858 var den største og mest ødeleggende i byens historie. Den førte til at 58 bygninger ble ødelagt, inkludert viktige offentlige bygninger som kirken, det gamle rådhuset, Herbergegården, allmueskolen og fattighuset, samt flere mindre gårder. Brannen spredte seg raskt på grunn av tett trehusbebyggelse og sterk vind, og mangel på vann gjorde det umulig å slukke flammene. 

Vi har to rom til disposisjon i Vannverket for formidling: Pumperommet (1. etg.) og Traforommet (2. etg). I begge rom ønsker vi å formidle bybrannenes mangefasetterte historie (vesentlig brannen i 1858).

I Pumperommet ønsker vi å lage et opplevelsesbasert formidlingsopplegg der publikum nærmest får «kjenne» brannen på kroppen. Historien drives fremover av en fortellerstemme, mens historien visualiseres på veggflater, nede i maskineriet og i form av lyder og effekter. Vannverkets konstruksjon, kapasitet og tilknytning til Vannbassenget på Klommestensåsen skal være en del av denne historien.

I Traforommet i andre etasje, som blir et "escape room", skal publikum selv «i ilden». Vi befinner oss i 1858, og brannen eter seg oppover fra arnestedet ved Holteløkka, nordover Kirkegata i retning Henrich Gerners gate – godt hjulpet av sterk sønnavind. Folk der ute prøver fortvilet å slukke brannen, men har både lite vann og begrenset med brannslukningsutstyr. Alt står og faller på de som er inne i "escaperommet". 

Fluktrom kan man kalle det på norsk. Og for den som lurer: Det er et populært konsept der en gruppe mennesker blir "låst" inne i et rom, og må samarbeide for å løse gåter og finne ledetråder for å komme seg ut i løpet av en viss tid, oftest 60 minutter. Det tror vi vil bli en spennende og utfordrende aktivitet som passer for både venner, familie og kolleger som vil drive med team-bygging.

Formidlingstilbudet er planlagt å åpne våren 2026, og blir som sagt en viktig del av museets satsing på barn og unge. Men når det er sagt, så er vår målgruppe «Lekende personer i alle aldre», så her kan alle delta.