Døråpneren i Moss

En siste hjelpende hånd fra Stiftelsen for industrihistorisk bevarelse i Mossedistriktet, er en pen sum penger som museet har fått som en avskjedsgave fra stiftelsen, øremerket utvikling av utstillingen vår. I disse smalhans-tider kommer de veldig godt med. Nå har vi ikke bare planer om hvordan vi kan gjøre formidlingen bedre, nå har vi også 130 000 til å gjennomføre dem. Alle museumshjerter gleder seg! 

Stiftelsen for industrihistorisk bevarelse i Mossedistriktet ble opprettet 13. desember 2006 av Moss fagforening, Moss kommune og Moss industri- og næringsforening. Som navnet tilsier, var målet å bevare spor og minner fra mosseindustrien – en arv som var truet av store omstillinger.

En nøkkelperson i dette arbeidet har vært Fred Willy Iversen (f. 1944). Han vokste opp i et politisk hjem og engasjerte seg tidlig i fagbevegelsen. Allerede som lærling tok han initiativ til å organisere lærlingene ved Moss Mekaniske Verksted. Han ble leder i AUF Moss i 1963, bygget organisasjonen opp, og fortsatte senere med et langt virke på Moss Verft. Der ble han klubbformann i 1983 og satt i ledelsen fram til 1987, samtidig som han var landstyremedlem i Norsk Jern og Metall. Senere fulgte verv som sekretær i LO Moss og Omegn og forretningsfører i Moss Fagforening.

Fred har hatt en rekke politiske og organisatoriske roller, og er hedret med flere utmerkelser – blant annet LOs høyeste æresbevisning Pioneren, for mer enn 25 års innsats i fagbevegelsen. Med en slik bakgrunn er det ikke rart at han har brent for industrihistorien og vært en sentral drivkraft i stiftelsen siden oppstarten.

Moss var lenge en industriby, der verft, mekaniske verksteder og fabrikker sysselsatte tusenvis. Nedleggelsen av Moss Verft på 1980-tallet ble et banesår for mosseindustrien – starten på slutten for den tradisjonelle industribyen. Arbeidsplassene forsvant, og med dem forsvant også et unikt arbeidsmiljø og en sentral del av byens identitet.

Fred opplevde både storhetstiden og nedleggelsen på nært hold. Som tidligere tillitsmann vet han hvilken verdi fellesskapet og stoltheten på «gølvet» hadde. For ham handler industrihistorien ikke først og fremst om skip og produksjon, men om menneskene, fellesskapet og den kulturen som preget en arbeidsplass som på 1980-tallet sto for nesten ti prosent av norsk verftsindustri.

Da industrien forsvant, var det avgjørende å sikre både gjenstander, arkiver og – ikke minst – arbeidernes minner. Initiativtakerne til stiftelsen forsto dette, men visste også at de ikke kunne gjøre jobben alene. Derfor kom museet på banen i 2006.

Gjennom 18 år fungerte stiftelsen som en døråpner for museet. Den bygget bro mellom arbeidslivet, lokalsamfunnet og museet – og inspirerte både bedrifter og enkeltpersoner til å dele sin historie. Uten denne innsatsen ville mye av industriarven i Moss antakelig ha gått tapt.

Museet hadde allerede minneinnsamling som hovedsatsing i 2006, og sammen med Værvengruppa – ildsjeler og tidligere arbeidere ved Moss Verft – sto de bak flere prosjekter. Blant de mest sentrale var det nasjonale prosjektet Arbeidsarven, som samlet inn arbeidernes egne fortellinger fra 1940-tallet og fram til i dag. Resultatet er et kildemateriale som gir både historisk innsikt og personlig nærhet til byens industrihistorie.

Hør historien til Jan Erik Olsen, om første arbeidsdager på IL-O-VAN Aluminiumvarefabrikk i Moss.

Stiftelsen har også lagt vekt på å engasjere nye generasjoner. Prosjektet Minneinnsamling i skolen lot elever intervjue eldre i nærmiljøet om deres arbeidsliv og bearbeide materialet til små filmer. Dermed ble minner bevart samtidig som barn og unge fikk øynene opp for lokalhistorien og samfunnsendringene.

Gjennom symbolgaver som skipsklokker og smijernshammeren fra Moss Verft har stiftelsen bidratt til å synliggjøre byens stolte industriarv. Men den største gaven er selve «minnebanken» – fortellingene, bildene og dokumentene som nå er sikret for framtida.

Stiftelsen ble i praksis lagt ned i 2023, og 8. september 2025 ble den slettet fra Brønnøysundregisteret. Når stiftelsen nå formelt er avviklet, kan man se tilbake på en innsats som virkelig har satt spor.

Museet forvalter i dag denne arven. Uten stiftelsens rolle som døråpner og pådriver ville grunnlaget vært langt smalere. Derfor kjenner vi på et visst vemod når stiftelsen nå er nedlagt. Men først og fremst er vi glade og takknemlige – både for samarbeidet og for at stiftelsens vedtekter sørget for at de gjenværende midlene tilfaller museet.