En tresnutet overraskelse i arkivet i Halden. Den gjenfunne hatt fra Venezia.

Selvsagt dukker det fortsatt opp overraskelser i arkivene, også hos oss. Spesielt under ordning. Halden Museum mottok i 2011 arkivet etter Tistedalens Musikforening med diverse løst materiale og protokoller i flere store kasser. «Tistedalsmusikken» er en ærverdig og oppegående kulturinstitusjon med røtter tilbake til 1871, og dermed et av landets eldste korps. I sommer er materialet endelig ordnet, og det viste seg fort at det var sammensatt, lett kaotisk og meget spennende.

En ting var å sortere og finne ut av den delen som handler om driften av foreningen, med protokoller, brev og saker. De arkivdelene skiller seg ikke nevneverdig ut fra andre – møter og begivenheter er sirlig notert, i hvert fall så lenge man har ført penn i protokoll. Som vanlig ender man i beste fall med innlimte utskrifter som sprenger ryggen i protokollen, lider under lim og limbånd – eller i verste fall: Ledige sider til aldri utskrevne referater som aldri akkompagneres av digitale filer, (i hvert fall) ikke til oss. Desto gledeligere at det er mye materiale direkte knyttet til spillingen, i form av til dels meget gamle, håndskrevne noter. De aller fleste er notehefter etter instrumenttype, og altså stemmer som har vært i bruk. Her er også en hel del materiale etter Oscar Borg, selv om hans egen manuskriptsamling fantes i Halden Museum fra før.

Den allsidige Oscar Borg (1851-1930) var Tistedalsmusikkens dirigent i to perioder i tillegg til dirigent for 1. Brigades Musikkorps, kordirigent, organist og komponist, og mange av stemmene er hans egne arrangementer av andre komponisters verk, til bruk for hans eget ensemble. Men det var mer: Noter som ikke ser ut til å ha noen sammenheng med de øvrige, av eldre karakter enn dem, og delvis med svensk tekst. Borg ble utdannet til musikkdirektør (dirigent) i Stockholm, og ble særlig begunstiget av kronprins Oscar, som lot innkjøpe og forære ham en fløyte spesielt innkjøpt i Paris. Fløyte, fiolin og kornett var Borgs instrumenter. Det skulle vel aldri være…?

Et av manuskriptene har tittelen «Fantasie over Carneval de Wenice» med komponistens navn tydelig påskrevet. Det er med andre ord ikke noe arrangement, og det bærer preg av tidens tann. Men verket er ikke skrevet for korps, og det ble snart sannsynlig at dette og flere notemanuskripter har vært ute på vandring, og kanskje først i nyere tid har havnet i Tistedalsmusikkens papirer. Sammenblandet med foreningspapirene lå nemlig samlingen til en stor borg-entusiast i Halden, som igjen hadde nær kontakt med Borgs familie. Det virket også svært sannsynlig at opphavet (bortsett fra det selvsagte  - Oscar Borg selv) kunne være et komponistbarnebarn som så sent som i 2005 donerte «to kasser» med materiale etter bestefar til Tistedalsmusikken. Musikken har i så fall muligens reist via Sverige minst to ganger og Sveits før den kom tilbake.

Strengt tatt er det to separate manuskripter – et fragment av en fløytestemme, og det som ser ut til å være et fullstendig partitur for fløyte og klaver over 14 blader, begge i autograf. Stykket har introduksjon, tre variasjonssatser og ulike tempobetegnede satser innimellom, og notebildet vitner om bravur. Veien til å slå opp i Oscar Borgs utgitte biografi var kort. Der ble «Fantasi over Karneval i Venedig» bekreftet som et av hans verk, og oppført av ham selv på en konsert i Halden like etter at han var ferdig utdannet i Stockholm. Sannsynligheten er stor for at stykket ble komponert der, og det passer med både undervisningen i fløyte og i komposisjon. Men i verkfortegnelsen står det at verket sammen med flere tilsvarende fantasier og variasjonsverk fra Borgs ungdomstid er forsvunnet. Det er det altså ikke lenger, for det er ikke tvil om at det er ett og samme stykke.

Borg sto i en lang og god tradisjon. Opphavet er en napolitansk folkemelodi vi i dag kjenner som «Min hatt, den har tre kanter», og som Paganini gjorde kjent som «Karneval i Venezia» gjennom sine variasjoner. Andre musikalske storheter som Chopin og Liszt gjorde det samme, og flere andre mindre kjente kolleger av dem. To av Borgs samtidige stjernefløytister som han utvilsomt må ha hatt inngående kjennskap til, franske Paul Génin og italienske Giulio Briccialdi, har sine «karnevalsvariasjoner», så det var neppe vanskelig for Borg å la seg inspirere.

I dag ville vi neppe stilt ut materialet på denne måten. Nå er det registrert, beskrevet og hviler plant og syrefritt i magasinet.  

Manuskriptet vil bli arkivert i en egen Borg-samling som utskilt fra Tistedalsmusikken.