<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1392599294090082&ev=PageView&noscript=1" />

Ode til lyset

Den monumentale skulpturen som ruver over parkanlegget på Storedal er laget av den kjente billedhuggeren Arnold Haukeland (1920-1983). Skulpturen både skiller seg fra og glir inn i det vakre Østfold-landskapet. Landskapets bølgende former er gjentatt i figuren gjennom de to svarte sammenstilte søylene som strekker seg opp mot himmelen. Rundt søylene er det festet en skinnende krans og i midten finner vi et langt og smalt vertikalt spir som går fra bakken og opp mellom søylene. De svarte søylene er i malt stål, mens kransen og spydet i midten er i blankt syrefast stål. Skulpturen er en lydskulptur og lydinstallasjonen er komponert av den kjente komponisten Arne Nordheim (1931-2010).

Skulpturen ble bestilt av Erling Stordahl, ildsjel og forkjemper for de funksjonshemmedes rettigheter. Han ønsket at Arnold Haukeland skulle lage en statue av kong Magnus den blinde som skulle være midtpunktet i det nye parkanlegget som var under planlegging på gården Storedal i Sarpsborg. Men det ble aldri noe statue av Magnus den blinde på Storedal. Isteden ble det en lydskulptur som både i nasjonal og internasjonal sammenheng er helt unik. Erling Stordahl var odelsgutt på gården Storedal, og helt siden han hørte historien om Magnus Sigurdson den blinde som ifølge Snorresagaen var født på gården Storedal i 1117, gikk han med en idé om å gjøre om gården sin til et parkanlegg og minnesmerke over kong Magnus. Tidlig på 1960-tallet tok han kontakt med billedhugger Arnold Haukeland med et ønske om at han skulle lage et monument som anlegget skulle bygges opp omkring. Tanken var at både anlegg og skulptur skulle være et minnesmerke over kong Magnus den blinde og hans historie. De første utkastene av skulpturen besto av en monumentalskulptur med et relieff over kong Magnus den blindes liv rundt sokkelen. Etter utallige utkast, og diskusjoner frem og tilbake gikk tilslutt kunstneren helt vekk fra det figurative uttrykk og relieffene, til å rendyrke det abstrakte.

Erling Stordahl besøkte Haukeland flere ganger i hans atelier under planleggingen. Kunstneren la merke til at Stordahl lagde små knipselyder med fingrene mens han gikk. Etter hvert gikk det opp for Haukeland at dette var Erlings måte å orientere seg på – de små lydene gav ekko fra veggene rundt. Dette førte videre til tanke om å lage en lydinstallasjon til skulpturen. Lyd og musikk var noe seende og blinde har felles. Haukeland tok kontakt med samtidskomponisten Arne Nordheim. Musikken skulle gjøre blinde i stand til og «se» skulpturen. Tanken var at musikken skulle tegne opp formen av skulpturen og gi de blinde en fornemmelse av form.

Musikken er elektronisk produsert og ble spilt inn i et studio for elektronisk musikk i Warszawa. Musikkenheten som skulle styre lyden og klangene og forflytte musikken rundt omkring på statuen, ble konstruert av sivilingeniør Asbjørn Krogstad ved Akustisk institutt ved Norges tekniske høgskole i Trondheim.

Musikken blir styrt av fotoceller som reagerer på lyset og er plassert ved hver av høyttalerne, og skulle hele tiden gi et inntrykk av hvordan lysforholdene var. Dagslyset bestemte klangstyrken, og bidro også til å flytte lyden fra del til del på skulpturen. Det ble et svært kostbart prosjekt, men etter en søknad til kulturrådet fikk de bevilget 340 000 kroner til finansieringen av lydskulpturen.

I løpet av sommeren 1968 ble skulpturen reist i landskapet på Storedal, og 1.oktober 1968 sto den ferdig til den uoffisielle åpningen av anlegget. Erling Stordahl hadde lyktes å få en av samtidens mest anerkjente norske billedhugger til å utforme midtpunktet i anlegget og samtidsmusikkens fremste eksponent i Norge, Arne Nordheim, til å lage musikk til skulpturen. Det ble et hypermoderne kunstverk. Skulpturen har fått mange tolkninger. Noen ser tydelige linjer til kong Magnus historie ved å se på det lange spiret i midten av skulpturen som et symbol på spydet som drepte kong Magnus den blinde i slaget ved Holmengrå i 1137. Andre får assosiasjoner til kornaks og det gryende liv i naturen som strekker seg mot sollyset. Uansett hvordan man tolker det, er det naturlig å trekke linjer til Erling Stordahl selv. Kanskje var oppdragsgiveren er større inspirasjonskilde enn historien om Magnus Sigurdsson? «Fra mørke til lys går det alltid en vei», var mottoet Erling Stordahl jobbet etter. Den vanligste tolkningen ser de to svarte søylene som armer som strekker seg mot solen og lyset. Musikken spiller mørke og lyse toner, og skulpturens utforming med mørke og lyse overflater symboliserer det mørke og lyse, eller onde og gode i menneskesinnet. Således knyttes skulpturen både til Erling Stordahl og hørespillet han skrev om kong Magnus den blinde, om veien fra mørke til lys.