<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1392599294090082&ev=PageView&noscript=1" />

Eidsberg – et stykke Norgeshistorie

I dag er Eidsberg i indre Østfold et stille og lite påaktet landbruksområde, mest kjent for Momarkedet som i en årrekke ble direktesendt på tv. Men går vi tilbake til høymiddelalderen, den gang det mye omtalte Norgesveldet var under oppseiling, var Eidsberg – eller Heggen som det da het - et militært, kirkelig og kommunikasjonsmessig knutepunkt i den mektige kong Håkon Håkonssons rike.

Allerede før vikingtiden hadde det såkalte Eidsberg-komplekset en egen identitet som klart skilte stedet fra de mer folkerike områdene lenger sør. Fruktbar morenejord ga grobunn for dannelsen av flere storgårder og vitale bygdesentre, og her hadde flere småkonger sete. Gjennom landskapet gikk et nettverk av viktige ferdselsveier. På moreneryggen der disse veiene møttes lå Momarken, som fra gammelt av var en av Norges største markedsplasser. Hit kom folk fra fjern og nær for å kjøpe, selge og ta seg en real fest. I tillegg kom mange tilreisende seilende på Glomma, og på grunn av strykene lenger nord måtte folk gå i land ved eidet ikke langt fra markedsplassen. Siden vannveien ofte ble foretrukket var det mektige Glommavassdraget lenge Norges viktigste kommunikasjons-åre i innlandet, både for handelsfolk, hirdmenn på krigertokt og langveisfarende pilegrimer på vei nordover. I det strategisk viktige området rundt eidet vokste det frem et regionalt maktsentrum.

Håkon Håkonsson (1204-1263)

  • Segl av Kong Haakon Haakonsson datert 1247/48. Kilde: Wikimedia
    Segl av Kong Haakon Haakonsson datert 1247/48. Kilde: Wikimedia Hakon Thorsen (d. før 1924)

Kongen som fikk slutt på borgerkrigene og skapte Norges gullalder.
Borgerkrigstiden (1130-1240) var en av de mest dramatiske epokene i norsk historie. Perioden bar preg av at de Østlandsbaserte baglerne og de trøndelags- og vestlandsbaserte birkebeinerne kjempet om makten i landet. Etter å ha tilkjempet seg en ledende posisjon var birkebeinerkongen Håkon Sverresson på besøk i Borg (Sarpsborg) for å la seg hylle her i 1203. Han innledet samtidig et forhold til den lokale skjønnheten Inga fra Varteig, som ble gravid med ham. Kort tid etter døde kongen brått - forgiftet, ifølge ryktene.

Med kongens død ble det igjen ustabile tider og det var ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i sentrum av baglerriket. Da Inga i tillegg ble forrådt av sine frender valgte hun å flykte nordover med kurs for Nidaros sammen med et følge av trofaste birkebeinere. Etter en god dagsmarsj langs Glomma, ble følget mottatt av frenden Erland på Huseby gård ikke langt fra dagens Mysen. Han førte dem videre til Folkenborg prestegård, der de ble møtt av Trond prest og hans kone Kristbjørg. Her ble Håkon Håkonsson født og døpt utpå vårparten 1204, og sammen med mor og resten av følget levde kongsbarnet i skjul på prestegården i halvannet år før han var stor nok til å tåle den videre reisen nordover. Erland Huseby og Trond prest spilte en sentral rolle i den dramatiske redningsaksjonen idet de bistod følget et godt stykke på den farlige turen nordover. Trygt fremme i Nidaros ble Håkon anerkjent som arvekonge. I 1217 ble han formelt innsatt, og året etter beviste Inga at sønnen var av kongsætt ved å bære jernbyrd foran konge, erkebiskop, jarl og flere høvdinger i Kristkirken i Bergen.

Håkon Håkonssons regjeringstid markerte slutten på borgerkrigstiden og samtidig starten på Norges gullalder – det såkalte Norgesveldet - en tid preget av indre fred og konsolidering av kongedømmet. I løpet av sin tid på tronen la kong Håkon under seg Grønland og Island. Han hadde diplomatiske forbindelser over hele Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, og han giftet bort sin datter med en spansk prins. Ved hoffet hans ble bibelske fortellinger og høvisk ridder-litteratur fra kontinentet oversatt til norrønt språk. Han sto for flere store og kostbare byggeprosjekter i stein, blant annet Håkonshallen i Bergen, som var en verdig kongelig residens i europeisk stil. Håkon sto også for flere større og moderne lovarbeider, blant annet ble blodhevn – en families rett til å gjengjelde et drap - forbudt i hans regjeringstid.

Valdisholm

  • På denne unnselige øyen ligger restene av Valdisholm borg. I middelalderen var borgen et stolt vitnesbyrd om Eidsbergs betydning som regionalt knutepunkt
    På denne unnselige øyen ligger restene av Valdisholm borg. I middelalderen var borgen et stolt vitnesbyrd om Eidsbergs betydning som regionalt knutepunkt Ingebret Aas/ Østfold fylkes billedarkiv

I Håkon Håkonssons regjeringstid var det flere grupperinger som utfordret kongemakten. Siden mange opprør hadde sitt utspring i Markertraktene ved svenskegrensen, så Håkon behovet for å plassere gode militære ledere og krigere i Glommavassdraget, som var den viktigste ferdselsåren i innlandet og nær de urolige grensetraktene. I dette forsvarssystemet var Mjøskastellet på en øy i Mjøsa og borgen Valdisholm i Glomma de viktigste. 

Valdisholm borg lå nærmest det mest urolige området og var derfor sete for sysselmannen Arnbjørn Johnson, kongens kanskje viktigste støttespiller i kampen mot opprørerne. Den mektige Arnbjørn var en mann med store militære ferdigheter, og på Valdisholm, midt i hjertet av Borgarsyssel, satt han som en edderkopp i nettet og slo til raskt og effektivt over hele området når nye opprørere truet kongemakten. Arnbjørn hadde en stående hær på 480 mann, hvorav mellom 50-100 av dem var stasjonert på Valdisholm, mens resten bodde på gårder i nærheten. Under Arnbjørns ledelse ble borgen et svært viktig redskap i kampen for å få kontroll med det urolige området av riket øst for Oslo-fjorden.

Folkenborg - Håkons fødested

Folkenborg var fra gammelt av en storgård som kan ha vært sete til en lokal konge, og som i århundrer var et samlingssted for lokalbefolkningen. I forhistorisk tid var det trolig et Gudehov og en bygdeborg på gården, mens det i middelalderen var en prestegård med egen kirke på tunet. Siden gården lå langs den viktigste ferdselsveien nordover og trolig hadde en del ressurser var det naturlig at Inga og birkebeinerne søkte ly her.

Folkenborgs betydning i lokalmiljøet fortsatte etter Håkon Håkonssons tid. Gården fungerte blant annet som rettersted, og i nyere tid lå kommunehuset, den lokale sparebanken og forliksrådet her. Siden 1936 har gården vært et museum med tilflyttede hus og gjenstander, som til sammen viser et tverrsnitt av bygdemiljøet i dette området i perioden 1700-1950. Med til samlingen hører Norges største tilgjengelige samling av hestekjøretøy.

Eidsberg kirke- Østfolddomen

I forlengelsen av tettbebyggelsen ved eidet ble det på 1100-tallet oppført en steinkirke i romansk stil, viet til St. Olav. Denne ble midt på 1200-tallet erstattet av en langkirke med vesttårn, skip og kor bygget i gotisk stil. Kirken stod oppført med et svært stort jordegods og en uvanlig høyt taksert prestegård, og var den eneste i Borgarsyssel der embetet som prost var kombinert med stillingen som sogneprest. Kirken fikk ved flere anledninger utstedt avlatsprivilegier, og kunne dermed gi 40 dagers avkortning på pinen i skjærsilden til alle botferdige som overbrakte en gave til kirken. Sammen med Værne Kloster som lå langs kysten, var Eidsberg kirke det viktigste religiøse valfartsmål øst for Oslofjorden. Leden forbi kirken var en viktig rute for pilegrimer med kurs for Nidaros og et naturlig valg for Inga og følget hennes under flukten nordover.

Kirkens høye prestisje også etter reformasjonen ble bekreftet da den toneangivende sognepresten og vitenskapsmannen Jacob Nicolai Wilse ble sogneprest her i 1785. Trolig fikk han stillingen som belønning etter å ha gjort seg bemerket gjennom mange års energisk tjeneste i Spydeberg. Wilse tok sitt kall alvorlig og gjorde seg godt kjent med jordbruksbygdene ved Glomma. Han innførte mange tiltak for å bedre livsforholdene til sognebarna, og foretok dessuten en rekke banebrytende studier av natur og kultur i de særegne miljøene her. Et meteorologisk tegnsystem som fortsatt brukes i nesten uendret form vitner om storheten til en visjonær tenker, hvis arbeider er blant de mest verdifulle historiske kilder vi har fra denne perioden.

Kirken ble i 1881 ombygget til korskirke i nygotisk stil etter tegninger av arkitekt Paul Due. Det ble foretatt omfattende vedlikehold fra 1958 til 1961, og kirken fikk nytt orgel i år 2000. Med 430 sitteplasser er kirken forholdsvis stor også i moderne målestokk. Fortsatt finnes eldre interiør i kirken. Døpefonten er fra 1250, og Christopher Ridde laget altertavlen i 1651 og prekestolen i 1662.