Fabrikkbarna

Vi vet at etter all sannsynlighet bodde disse barna i arbeiderboligen St. Olavs Vold, som i dag står innenfor Borgarsyssel Museums område. Det er ikke lett å tolke ansiktsuttrykkene til barna på fotografiet. Bildet er så uskarpt. Om det var fotografen som gjorde slett håndverk den dagen, eller om det er årene som gradvis har visket ut ansiktstrekkene deres vet vi ikke. Hvem var de? Hvem tok bildet? Hva slags barndom hadde de og hva slags liv hadde de foran seg? Ville disse barna brydd seg om at barndomshjemmet deres er i ferd med å vitre bort?

St. Olavs Vold hadde direkte tilknytning i Borregaard, som hadde flere arbeiderboliger. Ved å tilby sine arbeidere rimelig eller gratis bolig, sikret fabrikken arbeidskraft. I historiker Alf Fredriksens artikkel «Av arbeiderklassens kulturhistorie i Østfold» fra 1954 kan man lese om både arbeidslivet og dagliglivet til Østfolds store arbeiderklasse. Den største av arbeiderboligene var Tarris, den inneholdt 40 leiligheter. Leilighetene bestod av en stue, et lite kammers og kjøkken. Det var ikke uvanlig med store ungeflokker i dette miljøet, det finnes kilder på at noen av familiene i Tarris hadde 10-12 unger hver. Dette hadde arkitekten tatt hensyn til da i utformigen av leilighetene. I døren inn til stua var et lite vindu, hvor man fra kjøkkenet kunne holde øye med den store barneflokken. Mange barn var heller ikke uvanlig i St. Olavs Vold som rommet 20 leiligheter – alle med ett rom og kjøkken og plass til en familie per leilighet. Dersom hver familie hadde 10 – 12 barn her, betyr det at det kan ha bodd mellom 100 og 200 mennesker i huset. Fredriksen skriver at det en gang bodde en familie der med 21 barn.

St. Olavs Vold er en 50 meter lang mursteinsbygning med to etasjer og fem innganger. Hvis du får assosiasjoner til engelske arbeiderstrøk når du ser den – er det en assosiasjon med hold i virkeligheten. Bygningen ble ført opp i en periode da Borregaard var eid av den engelske Sir John Henry Pelly, antagelig i 1840, men vi har ikke sikker kunnskap om bygningsåret.

Videre skriver Fredriksen at både Tarris og St. Olavs Vold hadde et eget likhus som lå ved siden av vedskjulene. Her ble de døde satt inn til begravelsen kunne finne sted i Tune kirke. Under bruk var likhuset kledd innvendig med hvite laken. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette likhuset var et fryktet og myteomspunnet sted i barnas verden på St. Olavs Vold.

I dag er det mørkt i vinduene. Noen er dekket helt igjen. Sist noen besøkte St. Olavs Vold var i februar 2015, da Borgarsyssel Museums avdelingsdirektør Hege Hauge Tofte låste inn to journalister fra NRK Østfold. Journalistene fikk utdelt hver sin vernehjelm og beskjed om å trå forsiktig – da St. Olavs Vold mangler gulv. NRK Østfold kunne samme kveld opplyse om at det vil koste 20 millioner å redde boligen. Dette er penger museet ikke har.

Historiker Trond Svandal er ikke tvil om behovet for å bevare St. Olavs Vold.

Når man ser på St. Olavs Vold i den forfatningen den er i dag – kan det være vanskelig å forstå hvorfor akkurat denne bygningen er så viktig. Selv for oss som er ansatte ved museet. Bygget ble gitt til museet som gave i 1956 og det har rent mye vann i Sarpefossen siden den gang. Ingen av dagens ansatte ved Borgarsyssel Museum, har opplevd St. Olavs Vold som noe annet enn et kulturminne i forfall, en bekymring.

Vi trenger å gjøre oss kjent med fortellingene om menneskene som denne bygningen rommer, slik at vi kan forstå St. Olavs Volds posisjon som kulturminne både i Østfold og i norsk sammenheng.

Vi går tilbake til fotografiet av ungeflokken foran St. Olavs Vold. Vi har blitt særlig opptatt av jenta med kåpe. For oss dukket bildet opp for første gang i en gammel powerpointpresentasjon som en av de ansatte på Borgarsyssel Museum har lagd. I denne presentasjonen hadde det ingen kontekst eller informasjon, med unntak av å illustrere levd liv i arbeiderbrakka, men det stod at det var fra Østfold fylkes billedarkiv.

Østfold fylkes billedarkiv er en kulturhistorisk fotosamling fra hele Østfold, med enkeltbilder og arkiver fra fotografer, bedrifter, samlere og private givere. I alt ligger det ca. 350.000 fotografier fra perioden 1860-1980 i arkivet. Vår nøkkelperson i billedsamlingen er Kari Grindland, seniorrådgiver og etnolog.

Grindland forteller at det å finne informasjon om så gamle bilder ikke alltid er mulig, men leter gjennom sin fotodatabase. Hun søker med emneord. Barn, St. Olavs Vold og teller antall personer, men bildet forblir skjult. Det betyr at det ikke registrert, og hun tar oss i stedet med til den manuelle katalogen. I den manuelle katalogen er bildene registrert på emnekort, med en påklistret kopi og hvis man er heldig – opplysninger om bildet.

På arkivkortet som Kari Grindland finner frem ser vi igjen bildet vårt. Og en person er navngitt.

Vi har mot all formodning funnet navnet på den lille jenta i forgrunnen på bildet vårt i Østfold fylkes billedarkiv. Den lille jenta er en liten gutt og heter Rolf Skogsberg. På arkivkortet står det at bildet er tatt i ca.1900, men det ikke umulig at dette kan være en feildatering – det er ganske vanlig med så gammelt bildemateriale.

Vi får også en forklaring på kåpa, som gjorde at vi begynte jakten på en liten pike. På arkivkortet står det at Rolf Skogsberg hadde på seg sin eldre søsters klær. Et navn og et årstall er vår billett videre i denne fortellingen om St. Olavs Vold. Hvor gammel var han? Hva skjedde med ham etter dette bildet ble tatt?

Det var naturlig å begynne med folketellingen fra 1900, med utgangspunkt i dateringen på kortet. I Sarpsborgområdet var det 18 mennesker som het Rolf i folketellingen fra 1900. Vi var på jakt etter en gutt som sannsynligvis var født på slutten av 1890-tallet. Det var ingen Rolf Skogsberg i vårt første søk. Vi prøver i stedet folketellingen fra 1910 og gjør et funn som utløser spontan glede i billedarkivet.

Folketellinga 1910 har fortalt oss at Rolf Skogsberg var født i 1909, og at bildet er feildatert. I stedet for i 1900, er fotografiet trolig tatt ca. 1911-13. Den samme folketellinga forteller oss at foreldrene hans het Carl og Maren Elisabet Skogsberg. Carl ble født i 1871 i Sverige, han var cellulosearbeider. Maren Elisabet Skogsberg var fra Tune og født 1877. Ifølge folketellinga 1910 hadde Rolf tre søstre, Dagny, Edith og Harriet. Dagny var født i 1899, Edith var født i 1903 og Harriet var født i 1907. Hvis vi sammenligner med Alf Fredriksens anslag på barneflokkene i St. Olavs Vold, var familien Skogsberg relativt liten.

Familien Skogsberg bodde i St. Olavs Vold arbeiderbrakke, og i 1910 var det blant 90 personer som bodde i bygningen. Vi finner faktisk familien Skogsberg igjen i folketellinga for Sarpsborg 1900. De bodde i Sarpsborg da også, men på en annen adresse. I 1900-folketellinga er Carls yrke oppgitt til fabrikkarbeider/pakker. Kan han ha gjort et karrieresprang og blitt cellulosearbeider i stedet? Intervjuer ved tidligere beboere i St. Olavs Vold som finnes i Borgarsyssel Museums arkiver, kan fortelle at Borregaard var en attraktiv arbeidsplass nettopp fordi man fikk bo i St. Olavs Vold. Det var et sted folk ønsket å bo.

Ved en tilfeldighet kom vi over en annen kilde, en oversikt over dødsannonser i Smaalenenes Socialdemokrat fra 1910-1911. Kilden er dataregistrert av slektforsker Odd Marthinsen som har et eget nettsted. (Link) Denne kilden gir oss en innsikt i at familien Skogsberg har vært større, noe folketellinga ikke forteller.