Hopp til hovedinnhold

Ikke Pipp i Langstrømpe

Fra 12.–29. juni kan du oppleve musikalversjonen av Pippi Langstrømpe på vakre Borgarsyssel Museum. Det mange kanskje ikke vet, er at det er 75 år siden at Pippi ble framført for første gang i Sarpsborg – og at det ikke skjedde uten komplikasjoner.

Pippi Langstrømpe kjenner vi alle sammen. Skapt av Astrid Lindgren i 1941, da datteren Karin ba henne fortelle om ei jente med det navnet. Den første boka kom i 1945 – det også et jubileum i år - og fortalte om en sterk og fri jente som bodde alene og gjorde som hun ville. Hun ble raskt en «folkehelt» særlig blant barna, men også voksne lot seg more av jenta med flettene som tok de svakes parti.

Det er derfor stor spenning i lufta i Sarpsborg i 1950 når ryktene går om at Pippi skal entré scenen på Folkets hus. Sarpsborg Barneteater skal for første gang i Norge (av et amatørteater) sette opp stykket om Pippi Langstrømpe. Vinteren 1949/1950 pågår prøvene for fullt.

 

  • Leif Juster og hans Edderkoppen Teater satt med rettighetene til Pippi i Norge. Her avbildet i Billedbladet Nå i 1954. Foto: Arne F. Køpke / Arkivverket

Ingen spøk fra Norges morsomste mann

Barneteateret er godt i gang med innøvingen våren 1950, kyndig ledet av Gunhild Navestad som utrettelig jobber for å framdyrke barnas teaterglede og skuespillertrang. Hun har skuespillererfaring selv, helt tilbake til før krigen, fra Studiescenen i Sarpsborg, og har høstet gode kritikker i lokalpressen for det hun har fått til tidligere.

Før teppet går opp, møter barneteateret motstand fra uventet hold. Leif Juster, kjent komiker og leder for det etablerte Edderkoppen Teater i Oslo, får nyss om forestillingen i Sarpsborg. Justers kone, som er sekretær og regnskapsfører ved teateret, Johanne Marie Juster (kalt "Tullik"), kontakter Navestad på vegne av sin mann. Hva som eksakt blir sagt, er usikkert, men hovedbudskapet er at Sarpsborg Barneteater ikke har rett til å spille Pippi, og det er ingen spøk fra Norges morsomste mann! 

Juster hadde, gjennom Edderkoppen Teater, kjøpt det offisielle teatermanuset til Pippi Langstrømpe fra Astrid Lindgren, eller nærmere bestemt fra hennes svenske forlegger. Edderkoppens egne hadde oversatt det til norsk, og det var iscenesatt av den svenske skuespillerinnen Catrin Westerlund.

Juster mener dette gir ham eksklusive rettigheter til å sette opp stykket i Norge. Han nekter dem tilgang til manus og varsler at de ikke kan gjennomføre forestillingen lovlig.

  • Gunhild Navestad ledet Barneteateret i Sarpsborg i flere år. Hun hadde selv skrevet teatermanuset til Pippi Langstrømpe i 1949, og var således den første som satte opp Pippi for et amatørteater i Norge. Hun jobbet iherdig med å skape kultur for og med barn, og handlet resolutt da hun møtte motstand fra Edderkoppen Teater våren 1950. (Faksimile fra Sarpsborg Arbeiderblad, 7. juni 1986)

Presset av Edderkoppen

Men Sarpsborg Barneteater har ikke planer om å gi seg. Gunhild Navestad, barneteaterets sterke ildsjel og leder, kontakter en sakfører i Sarpsborg som sender henvendelser til Sverige – direkte til Astrid Lindgren og til forlaget Rabén & Sjögren. Målet er å forklare at dette er en amatøroppsetning av og for barn, helt forskjellig fra det kommersielle turnéteateret Juster driver.

Mens striden mellom Edderkoppen Teater og Sarpsborg Barneteater pågikk i lokalpressen (det nådde aldri rikspressen) og i kulissene, valgte Justers kone «Tullik», å stå frem med en forklaring på vegne av sin mann og teateret. Hun benektet at mannen hadde forsøkt å stoppe barneteaterets oppsetning og gikk så langt som å be pressen «øyeblikkelig dementere» påstanden.

«Han kjente i det hele tatt ikke til at Sarpsborg Barneteater skulle oppføre noen versjon av ‘Pippi’, sier fru Juster, og det må øyeblikkelig dementeres dette. Intet vi vet, hindrer det.»

Hennes uttalelse kan tolkes som et forsøk på å unngå offentlig konflikt, og å dempe et inntrykk som allerede hadde festet seg – at Juster, gjennom rettighetskrav og turnéplaner, forsøkte å presse Sarpsborg ut. Hun understreket også at Edderkoppen ikke ønsket å skape noe uvennskap, men «avventer begivenhetenes gang».

Likevel er realiteten at det lå et viss press bak. Juster var klar på at det ikke ble noen profesjonell forestilling i Sarpsborg hvis Barneteateret – slik det opprinnelige planen var – fremførte stykket før Edderkoppens oppsetning.

  • 12 år gamle Eva Andersen hadde hovedrollen som Pippi i Barneteaterets oppsetning i Folkets Hus 20. april 1950

Ja, fra Pippis «mor»

Det offentlige budskapet var forsonende, mens de praktiske forholdene i kulissene fremdeles gjorde det svært vanskelig for barna i Sarpsborg å komme til scenen. Det skulle mer enn høflige formuleringer til for å sikre dem retten – det skulle mot og initiativ til – og ikke minst støtte fra Astrid Lindgren selv.

Hva sa så Astrid?

I et intervju med Navestad i Sarpsborg Arbeiderblad i 1986, heter det:

Lindgren fikk oversendt manuset fra Sarpsborg, som kun bygde på den første boka, mens Edderkoppens versjon bygde på alle tre bøkene. I andre samtidige aviskilder skrives det at Astrid Lindgren godkjente oppsetningen, men overlot til Edderkoppen å ta den endelige beslutningen siden de hadde kjøpt rettighetene.

Barneteaterets styreformann, Karl Karlsen, dro derfor i hui og hast til Oslo for å forhandle med Juster. Sarpsborgavisene meldte om en forsonende prat og at det hele «berodde på litt av en misforståelse». Sarpsborg Arbeiderblad hadde følgende ingress: «Amatørteateret villig til å opptre etter Edderkoppen, som krever at en ikke reiser utenfor Sarpsborg med Pippi Langstrømpe».

Samme avis brukte spalteplass på at de trøstet «Pippi-pikene».

-            Noen bekymrede småpiker var innom redaksjonen i morges og studerte på åssen det skulle gå med dem.
- Hvordan da? Sier vi.

-            Jo, nå kommer Juster, og vi er med I Sarpsborg Barneteaters oppførelse.

-            Jo da, det er i orden det. Dere skal spille om en uke i dag. Vi har snakket med Juster og han har gitt dere tillatelse til det. Så bare han har vært her kan dere oppføre Pippi Langstrømpe hver eneste dag i året i byen.
Det har Juster sagt.
Pikene vandret trøstet og adskillig blidere ut igjen.

  • Ada Skolmen som Pippi i Edderkoppens oppsetning fra 1949. Foto: Privat / Etter tillatelse fra eier, Roar Skolmen

«Pippi ække ei dame!»

Så ble det teater i Sarpsborg likevel. Både for Edderkoppen og Barneteateret. For Navestad og Barneteateret var dette ikke bare en juridisk kamp – det handlet også om retten til å skape kultur for og med barn, også i mindre byer.

En uke før Barneteaterets planlagte premiere, holder Edderkoppen Teater sine to forestillinger i Folkets Hus.

I den forbindelse ble det rapportert at barn i publikum reagerte med forvirring og skuffelse over at Pippi ble fremstilt av en voksen skuespiller. Et barn skal ha sagt:

«Men Pippi er jo en dame, ikke en jente!»

Denne reaksjonen understreker kanskje hvor viktig det var for barna at Pippi ble spilt av noen på deres egen alder. Når det er sagt, så lette muligens Sarpsborgpressen etter "svakheter" i forestillingen, som kunne favorisere byens egen Pippi? Går vi til andre aviser, fra byer der Edderkoppen var innom og spilte Pippi, så står jubelen generelt  i taket.

Moss avis skriver for eksempel under overskriften «Kjempesuksess i Parkteateret» 19. april:

«Det var stappfullt hus og faretruende stemning da Edderkoppens versjon av den berømte barnebokfigur: «Pippi Langstrømpe» viste seg lys levende for det ungdommelige og forventningsfulle publikum. Ada Skolmen laget da også en fantastisk figur som Pippi med alle sine dårlige manerer.»

  • 19. april 1950 var det premiere på Pippi for andre gang på en drøy uke. Da var det Barneteaterets tur. Forestillingen var utsolgt, og premieren ble en dundrende suksess. Alle skuespillere var "helter" i god pippi-ånd, men kanskje den største av dem alle var Karin Jamissen (Anika) , som improviserte seg inn i rollen som Pippi da Eva Andersen (Pippi) mistet stemmen og måtte gå av scenen i andre akt. (Faksimile fra Sarpsborg Arbeiderblad, 19. april 1950)

Må kaste inn strømpene

Så kommer dagen da Sarpsborg Barneteater skal få sin tur. Men premieren på Pippi Langstrømpe blir dramatisk – og også uforglemmelig. Eva Andersen, som har hovedrollen som Pippi, blir syk rett før forestillingen. Hun mister stemmen, og blir sendt til sykehuset samme dag for å få en sprøyte som kan hjelpe henne å gjennomføre. Publikum og medspillere holder pusten – og håper.

Mot alle odds stiller Eva på scenen og gjennomfører første akt. Hun blir møtt med jubel og begeistring – ikke bare fordi hun er dyktig, men fordi hun står i rollen med en styrke som speiler Pippi selv: standhaftig, modig og målbevisst.

Men etter første akt må hun gi seg. Stemmen holder ikke lenger, og Eva må kaste inn de lange strømpene. 

Da skjer noe ekstraordinært: Karin Jamissen, som opprinnelig spiller Annika, stiller seg foran publikum og overtar rollen som Pippi i andre akt. Hun har ikke øvd på rollen, men har over tid lært seg replikkene bare ved å følge med. Med imponerende ro og nærvær går hun inn i rollen – og redder forestillingen.

Avisene skildrer det som en rørende og en imponerende forestilling – ikke til tross for dramatikken, men delvis på grunn av den. Publikum visste at de var vitne til ekte innsatsvilje og samhold. Barneteateret viste hva ekte teater kunne være: uforutsigbart, levende – og fullt av menneskelig styrke.

Forestillingen ble en barnefest. Barna klatret opp på benker, lo, ropte og levde seg inn i Pippis verden. De fulgte hvert eneste ord og sprell. Pausene ble brukt til å samle karameller og sjokolade.

«De profesjonelle var flinke – men våre var ekte», skrev Sarpingen.

Kanskje kan man si – med patriotiske øyne – at det i ekte Pippi-stil ikke var den sterkeste som vant, men den mest modige – og den som stilte opp når det virkelig gjaldt.

Eva Andersen var så forkjølet at det nesten ikke var pipp i Langstrømpe
(Sarpsborg Arbeiderblad, 20. april 1950)

  • 1/13
  • 2/13
  • 3/13
  • 4/13
  • 5/13
  • 6/13
  • 7/13
  • 8/13
  • 9/13
  • 10/13
  • 11/13
  • 12/13
  • 13/13
Museum24:Portal - 2025.06.11
Grunnstilsett-versjon: 2