Ikke Pipp i Langstrømpe

Barneteateret er godt i gang med innøvingen våren 1950, kyndig ledet av Gunhild Navestad som utrettelig jobber for å framdyrke barnas teaterglede og skuespillertrang. Hun har skuespillererfaring selv, helt tilbake til før krigen, fra Studiescenen i Sarpsborg, og har høstet gode kritikker i lokalpressen for det hun har fått til tidligere.

Før teppet går opp, møter barneteateret motstand fra uventet hold. Leif Juster, kjent komiker og leder for det etablerte Edderkoppen Teater i Oslo, får nyss om forestillingen i Sarpsborg. Justers kone, som er sekretær og regnskapsfører ved teateret, Johanne Marie Juster (kalt "Tullik"), kontakter Navestad på vegne av sin mann. Hva som eksakt blir sagt, er usikkert, men hovedbudskapet er at Sarpsborg Barneteater ikke har rett til å spille Pippi, og det er ingen spøk fra Norges morsomste mann! 

Juster hadde, gjennom Edderkoppen Teater, kjøpt det offisielle teatermanuset til Pippi Langstrømpe fra Astrid Lindgren, eller nærmere bestemt fra hennes svenske forlegger. Edderkoppens egne hadde oversatt det til norsk, og det var iscenesatt av den svenske skuespillerinnen Catrin Westerlund.

Juster mener dette gir ham eksklusive rettigheter til å sette opp stykket i Norge. Han nekter dem tilgang til manus og varsler at de ikke kan gjennomføre forestillingen lovlig.

Det offentlige budskapet var forsonende, mens de praktiske forholdene i kulissene fremdeles gjorde det svært vanskelig for barna i Sarpsborg å komme til scenen. Det skulle mer enn høflige formuleringer til for å sikre dem retten – det skulle mot og initiativ til – og ikke minst støtte fra Astrid Lindgren selv.

Hva sa så Astrid?

I et intervju med Navestad i Sarpsborg Arbeiderblad i 1986, heter det:

Lindgren fikk oversendt manuset fra Sarpsborg, som kun bygde på den første boka, mens Edderkoppens versjon bygde på alle tre bøkene. I andre samtidige aviskilder skrives det at Astrid Lindgren godkjente oppsetningen, men overlot til Edderkoppen å ta den endelige beslutningen siden de hadde kjøpt rettighetene.

Barneteaterets styreformann, Karl Karlsen, dro derfor i hui og hast til Oslo for å forhandle med Juster. Sarpsborgavisene meldte om en forsonende prat og at det hele «berodde på litt av en misforståelse». Sarpsborg Arbeiderblad hadde følgende ingress: «Amatørteateret villig til å opptre etter Edderkoppen, som krever at en ikke reiser utenfor Sarpsborg med Pippi Langstrømpe».

Samme avis brukte spalteplass på at de trøstet «Pippi-pikene».

-            Noen bekymrede småpiker var innom redaksjonen i morges og studerte på åssen det skulle gå med dem.
- Hvordan da? Sier vi.

-            Jo, nå kommer Juster, og vi er med I Sarpsborg Barneteaters oppførelse.

-            Jo da, det er i orden det. Dere skal spille om en uke i dag. Vi har snakket med Juster og han har gitt dere tillatelse til det. Så bare han har vært her kan dere oppføre Pippi Langstrømpe hver eneste dag i året i byen.
Det har Juster sagt.
Pikene vandret trøstet og adskillig blidere ut igjen.

Så kommer dagen da Sarpsborg Barneteater skal få sin tur. Men premieren på Pippi Langstrømpe blir dramatisk – og også uforglemmelig. Eva Andersen, som har hovedrollen som Pippi, blir syk rett før forestillingen. Hun mister stemmen, og blir sendt til sykehuset samme dag for å få en sprøyte som kan hjelpe henne å gjennomføre. Publikum og medspillere holder pusten – og håper.

Mot alle odds stiller Eva på scenen og gjennomfører første akt. Hun blir møtt med jubel og begeistring – ikke bare fordi hun er dyktig, men fordi hun står i rollen med en styrke som speiler Pippi selv: standhaftig, modig og målbevisst.

Men etter første akt må hun gi seg. Stemmen holder ikke lenger, og Eva må kaste inn de lange strømpene. 

Da skjer noe ekstraordinært: Karin Jamissen, som opprinnelig spiller Annika, stiller seg foran publikum og overtar rollen som Pippi i andre akt. Hun har ikke øvd på rollen, men har over tid lært seg replikkene bare ved å følge med. Med imponerende ro og nærvær går hun inn i rollen – og redder forestillingen.

Avisene skildrer det som en rørende og en imponerende forestilling – ikke til tross for dramatikken, men delvis på grunn av den. Publikum visste at de var vitne til ekte innsatsvilje og samhold. Barneteateret viste hva ekte teater kunne være: uforutsigbart, levende – og fullt av menneskelig styrke.

Forestillingen ble en barnefest. Barna klatret opp på benker, lo, ropte og levde seg inn i Pippis verden. De fulgte hvert eneste ord og sprell. Pausene ble brukt til å samle karameller og sjokolade.

«De profesjonelle var flinke – men våre var ekte», skrev Sarpingen.

Kanskje kan man si – med patriotiske øyne – at det i ekte Pippi-stil ikke var den sterkeste som vant, men den mest modige – og den som stilte opp når det virkelig gjaldt.