<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1392599294090082&ev=PageView&noscript=1" />

Torderøds eiere

Eierhistorien på Torderød er lang og starter allerede på 1300-tallet. Torderød har en lang og innholdsrik historie. I dag er gården uløselig knyttet fremveksten av byen Moss gjennom sine eiere, og ikke minst sin sentrale plassering i Jeløy- og Mosselandskapet. På denne tomten har det bodd mennesker i flere hundre år, og gården er kanskje mest kjent gjennom sine beboere. Beboerne er jo utvilsomt dem som har satt mest preg på bygningen!

Den tidligste historien

Gården nevnes første gang i 1338. Da var Reidar på Thordrug vitne i en rettsak. Saken stod mellom to Ryggebønder. I Eysteins jordebok fra 1390 nevnes gården igjen, og da er det Torolf smed som er eier, og han betalte en bot til kirken og gav fra seg hele gården. Hva han hadde gjort for å få en så stor bot vites ikke. Frem til reformasjonen ble gården eid av kirken. I 1581 tok Ole Erlandsen over, mens neste eier var Sigvard Gabrielsen Akeleie han var lensherre i Værne Kloster fra 1618-59 og eide gården i denne perioden. Hans enke Anne Bildt solgte gården i 1723 til oberst Erik Fyen. Fyen solgte Torderød til kjøpmann Iver Colstrup i 1733, som i 1737 solgte den videre til Andreas Chrystie.

Andreas Chrystie

Chrystie-familien tar over Torderød først i 1737. Familien stammet fra Skottland, nærmere bestemt Dunbar. Magister, prest og hospitalforstander David Chrystie (1657-1729) var gift med Alison Hamilton, vi vet ikke med sikkerhet hvor mange barn de fikk, men tre av disse skal ha utvandret til Norge. Det sies at en kar bosatte seg i Kristiansund, mens de to andre dro til Brevik i Telemark. Antagelig skal familien ha endret skrivemåten på sitt familienavn da de kom til Norge, fra Christie til Chrystie slik at uttalen ikke skulle minne for mye om Kristus, men om dette stemmer vites ikke.

Andreas, eller Andrew (1699-1760) som han egentlig het, flyttet i 1726 fra Brevik til Moss. Han var sønn av David Chrystie, og var gift med Karen Larsdatter Lerstang. Hun skal ha vært datter av den rikeste mannen i Brevik. Da Andreas kom til Moss ble han kompanjong i firmaet Hvidt & Fuglesang. Antagelig kom han til Moss for å tjene penger, og i Brevik skal ha startet sin tømmerbedrift, som han sannsynligvis fortsatte i Moss. Firmaet Hvidt & Fuglesang skipet ut tømmer til England, og mer perfekt ble det ikke med en engelskspråklig kompanjong! Andreas drev derfor både med sagbruk og tømmerutførsel. Han eide Maxegården, og huset som lå der som senere ble Storgata 20.

Da Karen døde i 1733 giftet han seg samme år med engelske Marjory Lawrie(1712-1784) som han antagelig møtte hjemme i Skottland. Med Marjory fikk Andreas 8 barn, og fra før hadde han 3 barn med sin avdøde kone Karen. I 1737 kjøper Andreas Torderød og selv så bodde han i byen. Imidlertid skal Andreas ha slitt med økonomien, og hans kompaniskap og -bedrift gikk konkurs. Gjennom og etter denne konkursen hadde han ikke anledning til å pantsette sine eiendeler da kreditorene stod i kø og tilbakebetalingene var mange.

David Chrystie d.e.

Andreas og Karens sønn David d.e. (1729-1796) er herren som tar over Torderød etter farens død. David var sagbrukseier og handelsmann, og han drev stor tømmerutførsel fra Son, blant annet til Nederland. Han giftet seg med Sophie Elisabeth Thaulow (1739-1779) i 1758, og hun var datter av Anne Cathrine Thyrholm og generalveimester Hans Henrik Thaulow. Sophie skal ha vært en frøken som var vant med det fine liv, og vokste blant annet opp i en staselig bolig i enden av det som i dag er Heinrich Gerners gate. Davids søster het Jacobine, gift Thaulow og var mormor til Henrik Wergeland og Camilla Collett.

Mordet i Moss

Har du hørt om mordet som skjedde på åpen gate i Moss i 1753? Her ble nemlig Sophie Elisabeths bror drept. Historien handler om Generalveimesterens fjerde barn, Nils Thaulow. Han ble født i 1727 og ble drept 1.oktober 1753. Motivet er fortsatt ikke helt avslørt, men vi kan gjette oss til det.

To gode venner

Nils var en handelsmann, og han var kompanjong med Jan Hansen. Hansen var selv født inn i en annen velansett familie i Moss, og var bror til selveste Kancellirådsmannen. Nils og Jan hadde sammen en forretning i Moss, og de drev sannsynligvis med trelasthandel.

Dolken var hans skjebne

Kvelden 1.oktober hadde Nils vært i selskap hos Andrew Chrystie i Moss. Utover kvelden skal Nils ha forlatt selskapet og var på vei hjem da han oppdaget at noen fulgte etter ham. Nils gikk sammen med sin fruentimmer, og hun skal ha blitt beordret til å gå foran Nils og gjerningsmannen med lykten. Hun hadde ikke fått snudd seg før ugjerningen var skjedd. I lagtingsdommen står det: "Det skjedde natten kl. mellom 1a2 seet paa Gaden, da Han fra Chrysties Huus vilde gaaet til sit hjem, - overfalt med Dolk bakfra saaledes bleven gjennomstungen, at Spidsen af Dolken som under Venstre Skulder var stødt ind tvers gjennom Brystet sted en Tomme forund paa anden Side lidt over venstre Vorte og at afgagne Nils Thaulow halvanden a to timers tid derefter døde». Det sies at Nils skal ha kastet seg på en løibenk hos Madame Meier like ved i håp om at en kyndig kirurg kunne komme han til unnsetning - hjertet var jo ikke truffet! Ved nedslaget på benken skal dolken ha kommet lengre inn. Da var skaden skjedd. Ekkelt, ikke sant? Mordet skal ha skjedd like utenfor for Generalveimesterens hus, og der skal Nils’ foreldre ha våknet av en uro på gaten utenfor. De skal ha hørt en stemme ha sagt «Der ligger foreldrene og sover, og her ligger deres sønn myrdet".

Men hvor var Jan?

Skyldig!

Under Chrysties selskap skal Jan ha vært hos sin bror, som bodde på Kubberød. Og det sies at Jan skal ha lagt sine skumle planer en stund før mordet. Faktisk hadde han prøvd å knivstikke sin kompanjong ved to tidligere anledninger, og han bar alltid dolken i sin lomme.

Vel ventende på Kubberød skal Jan ha fulgt med og ventet på den uvitende Nils. Nils forseglet sin skjebne idet han gikk fra selskapet, da var det nemlig Jan som lurte i buskene. I en senere vitneforklaring skal Jan ha innrømmet at han ønsket å skade Nils, men ikke så hardt at han døde.

Vitnene 

Vitnene i saken skal ha vært Else Aasmundsdatter og David Chrystie d.e. Else skal ha fortalt at straks sammenstøtet skjedde forsøkte hun å stoppe blødningen med sitt forkle, men at hun da fikk en rift i fingeren og kjente at dolken hadde gått gjennom.

Apoteker Jansen attesterte også for mordet. Ifølge han skal det ha vært en mengde blod som fantes på gaten der ugjerningen hadde skjedd som også da var like inntil Madame Meiers hus. Lungen og brystets store hovedårer var avskårne, og med tanke på alt blodet skal det, ifølge Jansen ha vært en hastig og uhjelpelig forblødning. Såret var derfor i seg selv dødelig.

Motivet

Et annet vitne, nemlig kappelanen skal ha nevnt i rettsaken at Nils og Jan var uvenner. Jan skal ha hatet Nils, og var forbitret. Marie Keppnasse skal ha vitnet at Jan var misunnelig på Nils. Etter at deres felles forretning hadde blitt oppløst hadde lykken smilt til Nils, men ikke til Jan. De to tidligere drapsforsøkene skal blant annet ha skjedd ved et felles besøk i Fredrikstad, og Jan skal en uværsnatt ha banket på Nils’ dør med forespørsel om husly. Da skal han ha hatt dolken med seg i sengen, men at han forsov seg.

Ifølge Keppnasse skal Nils’ fruentimmer ha advart ham mot Jan: Jan hadde vært hjemme hos Nils og spurt etter han i løpet av aftenen, og "hans ansikt skal ha vært vondt". Jan skal selv ha forklart at han oppholdt seg på Kubberød og tre timer før drapet skal han ha oppholdt seg på gaten og lumsket rundt med sin dolk. Var ikke dette overlagt drap? Morderen skal ha forklart under avhør at Thaulow hadde nektet han fullt oppgjør i deres felles forretning, men det er da vel ikke nok til å drepe? Det skal også ha blitt motbevist. Uansett må noe ha skjedd for å kunne vekke et slikt hat som igjen førte til denne ugjerningen.

Flukten

Etter drapet skal Jan ha søkt ly hos sin bror, lagmannen i Moss. Lagmannen skal ha kastet han ut, og ikke erkjent han lengre som sin bror. Deretter skal Jan ha holdt seg skjult på Jeløen i 8 dager, før han en aften begav seg til byen, forkledt som en selgekone. Noen hadde hørt en mannsrøst og syns at dette var merkelig. I sitt forsøk på å flykte ble Jan pågrepet. Hans planer var da å ta seg til utlandet.

Dommen

I tingretten ønsket de at denne straffen skulle stå som eksempel og avskrekkelse. Dommen ble som følger: Skarpretteren skal knibe den dømte med en glohet tang først på stedet der ugjerningen skjedde, 38 ganger. Deretter skal samme straff skje ved arresthuset og til slutt på retterstedet. På retterstedet skal hånden hugges av med øks, og deretter hodet. Kroppen skal til slutt av Nattmannen legges på steile og hodet med hånden skal festes på en stag over kroppen. For en dom!

I fengselet skal Jan ha ønsket seg besøk av Nils’ søstre, noe han fikk. Han skal også ha søkt om formildelse i dommen, men det ble ikke imøtekommet. Og med hensyn til offerets familie ble henrettelsen henlagt til Fredrikshald, og den ble utført 26.mars 1754.

Dolkens helbredende krefter

Etter henrettelsen skal familien Hansen ha byttet etternavn, og tatt deres mors pikenavn. Lagmannen, Jan Hansens bror, og hans sønner tok navnene Thaulow og Krefting, mens noen få beholdt Hansen.

Etter drapet skal dolken ha blitt holdt i Thaulow familiens eie. Vi vet blant annet at niesen til Nils, Anne Cathrine Købke f. Hansen eide kniven. Dolken skal ha vært 9 tommer lang, og kaltes en engelsk gonge.

I fru Købkes testamente stod det at dolken skulle nedsenkes på havets dyp. Dette ble ikke gjort. Før i tiden trodde man at hvis et våpen eller en kniv hadde blitt brukt til å avlive et menneske ville den ha helbredende krefter. Altså skal kniven senere ha brukt til å kurere ulike sykdommer og svulster. Nå er dolken borte, men kanskje den finnes i dine medisiner?

Sommerboligen

Sophie og David d.e. tok antagelig over Torderød i 1760 da Andreas døde, eller formelt i 1766 som vi ser av et pantebrev til sin stemor Marjory. Ekteparet skal ha brukt Torderød om somrene og førte et selskapelig liv her. Det sies at Sophie Elisabeth syns det luktet ku på Torderød, men om dette stemmer vet vi ikke. Det var på denne tiden et gårdsbruk med fjøs, låve osv., slik at en ku-lukt ikke er usannsynlig. Kanskje dette ble en uvant lukt for den fine Sophie Elisabeth som var vant til det raffinerte liv i sentrum? Det sies at hennes søsters bolig på Kubberød før i tiden var den største og mest fornemme boligen i Moss, kanskje ville man overgå hverandre med å bygge større på Torderød?

David har ikke bare fått betydning for Torderød, men også for Moss i sin helhet. Han ble i 1778 valgt inn i Rådstuesamlingen som borgerskapets representant. Her kunne de fremme klager og ønsker fra borgerskapet, og de hadde innflytelse på byens budsjett. 

Julen 1779 døde Sophie på Hobøl prestegård. David og Sophie fikk fem barn, hvorav tre sønner levde opp. Dette var Krigsassessor Hans Chrystie (1759-1808) som senere flyttet til Elingaard utenfor Fredrikstad, han var gift med Dorothea Louise Harboe. Han har også eid Gispund samt Grimsrød. Andreas (1761-1840) var kjøpmann og sagbrukseier, han skal ha bodd i Storgata 20 og eide en tid Reier. Han var gift med Mette Elisabeth Thaulow. Han var også en av stifterne av Moss klub- og balselskap. David og Sophie hadde samt sønnen David Chrystie sr. (1771-1835), kalt den smukke. David var kjøpmann og sagbrukseier. Denne David skal ha eid åtte av ti hjemmehørende skuter i Moss. Han skal også ha startet en borgerskole, var med på å stifte Moss Sparebank, han var forlikskommisær og kemner. Han eide Refnes og bygde huset som vi i dag kjenner som Kong Carl. Ikke nok med det, han var også ridder av Danebrogs- og Vasaordenen. Hans fru var den vakre Elisabeth Sophie Krefting (1773-1868) fra Falkensten i Borre.

Frederikke Elisabeth Motzfeldt

Da Sophie Elisabeth døde, tok det ikke lang tid før David giftet seg på ny. Det tok 9 måneder før en ung pike kapret den gamle mannens hjerte. Adelige frøken Frederikke Elisabeth Motzfeldt var 21 år yngre enn sin mann som da var 50år. Hun var datter av oberst Motzfeldt i Trondheim, og de giftet seg på Gipsund i Rygge. I arkivene finner vi at den forelskede David gav sin nye hustru en ganske flott morgengave, nemlig Torderød. Deres ekteskap var barnløst, og da David døde i 1796 var madame Chrystie fortsatt ung. 9 måneder senere stod et nytt bryllup, madamen ble da frue, og fru Drechsel. Hun giftet seg da nemlig med den danske Oberst Georg Wilhelm von Drechsel. Han var sjef for det Smaalenske dragonregiment, og de bosatte seg i Maxegården. Deres ekteskap varte ikke lenge, og i 1799 ble Frederikke på ny enke. Hun hadde da fått Torderød og en betydelig formue fra sin første mann, og en adelig tittel med sin siste mann. Hennes kommende liv lå derfor godt til rette for selvstendighet.

Den første helårsbeboer

Det sies at enkefru oberstinne Drechsel skal ha drevet Torderød med en god hånd, og hun flyttet permanent inn i 1810. På førsten av 1800-tallet var det krig i Europa, og vi ser fra av skifteretten etter oberstinnens død at hun skal ha slitt økonomisk etter krigen. Gjennom krigen skal hun ha tatt opp diverse lån, og etter hennes død var disse fortsatt ikke betalt tilbake og hverken av lånegiverne fikk tilbakebetalt hele lånesummen gjennom boet eller verdiene i boet. 

Da Fru Drechsel avgikk med døden i 1820 gikk man inn i skatollet på sengekammerset, der var papirer. I samme værelse var en koffert, og den står i en kaame ved dagligstuen. En kommode med marmorplate med pynt denne står også i dagligstuen. I kaamen ved dagligstuen sto et linskap med lin. Her er en del sølv, og lin. Dette ble gitt til jomfru Archtander. Og det som skulle bli brukt til begravelsen ble holdt under oppsyn av jomfruen før det ble registrert. En sølv kaffekanne med tallerken og et gull etui skal ha blitt gitt bort, men det skal opprinnelig ha tilhørt boet. Og det er flere enkeltgjenstander som skulle tilfalle enkeltpersoner ifølge den avdøde. I husholdningspenger var 10 spd, og i skatollet lå testamentet. 

Løsøre

I kofferten med sølv i skatollet var det ikke et fullstendig bestikk, men det var mange ulike størrelser. Allikevel hadde Fru Oberstinne Drechsel en god del ulike ting i sølv i husholdningen. Her var det også noe gull, 1 medalje, gullur med perler og stålkjede, gullarmbånd, gullring med stener, og spenner med emaljer. Det ble forseglet og satt i 2 etasjes kledekammer ved siden av jomfru Archtanders værelse. I puktekammerset var det mye rart; malt ringebord, blåmalt tebord, glasslysestaker, fruktkurv, forgylt speil, lampeter, papegøyebur, lysekroner, sengehimmel, skipsklokke, karde, hagle med dobbelt løp, ruller med hvitt og blått trekk til værelse, samt i grønt og hvitt, brennevinsglass, frø, melbenk, marmorplater, malerier, gulvklede, sadeldekken, hårpuder med strietrekk, en godt brukt hatt, og flere lerretstrekk blant annet. På loftet ved pukterkammeret var det flere interessante ting, blant annet en skinnfell, sengehimmel, løsedeler til møbler, 3 ryggstoler med ryggseter, lenestol med lærtrekk, dyner og puter. Vi får her et virkelig godt innblikk i borgerstandens overflod.

David jr.

I David d.e.s testamente påla han sine sønner å bruke løsningsretten etter stemorens død. Verken av Davids sønner ville dog ha Torderød, og de skrev over sin odelsrett til Hans’ sønn David jr. (1791-1857), det vil si David d.e. barnebarn. Han overtok i 1822-23. David var konsul, og stod sin onkel David sr. nær, og det sies at David sr. skal ha vært en slags mentor for David jr. I 1831 tok jr. handelsborgerskap i Moss, og han ble brennerieier, grosserer av kolonialvarer og vin, han drev jordbruk blant annet på Torderød, han hadde teglverk og laksefiskeri – for en mann! Kontor hadde han i Maxegården. Han eide også Grimsrød, Tronvik, Torbjørnrød, Kambo sag, Værlesag, Ralle qvernbruk, Ralle sag, Kullebunnen, Bjerget 9, Bjerget 18, Skoggata 12, Stengata 9, Sjøgata 2 og Sykehusgata 1.

David jrs. personlighet

Foruten å være en utleier av rang var han også i kompaniskap med P.C. Peterson i årene 1831-1838. Deres firma het D. Chrystie og Peterson, og disse to drev med foredling av trevirke. I 1838 trådte imidlertid David tilbake fra forretningslivet og tok fast residens på Torderød med sin familie. Forut for dette hadde gården gjennomgått store forandringer og moderniseringer i noen år, og hyttevirksomhet. David skal ha bygget opp Torderøds jordeiendom, og vi ser i flere brev at han omtaler sin «engeland» for oppdyrking til gress og sine kreaturer. Det sies at David skal ha vært en godhjertet sjef, streng, men rettferdig, men 17.mai 1842 skal arbeidsledige sagarbeidere ha marsjert arbeidsledige  inn på Torderød med sang og leven. De ønsket at David skulle si opp svenske arbeidere, svenskene var billigere arbeidskraft som David da antagelig brukte på sine sagbruk. Oppviglerne ble senere arrestert. 

Konsul Scheel, naboen til Torderød og David skal en gang ha kranglet om strandrettigheter. Det endte med at Chrystie ble rappet til med en kjepp og det ble basketak. Allikevel var det vennskap som ble resultatet. Det skal også ha vært et branntilløp i 1856, som står dokumentert i Moss Tilskuer fra januar 1856. Men hva som skjedde, og om noen prøvde å stifte brann – det vet vi ikke. Selv om David jr. var en velansett mann i Mossesosieteten var han aldri heldig å ha kongen på besøk, han fikk dog være med på taffelet. Ved innlosjering av kongens følge fikk han alltid tjenestefolk hos seg, enten det var kokker eller innkvarterende menn.

Onkel David sr.s elev

I kopibøker kan vi få et godt innblikk i Davids personlighet og tanker. David jr. reiste på førsten av 1800-tallet en del i Europa for å lære seg markedene og for å lære havner og samarbeidspartnere å kjenne. Han og onkelen, David sr. sendte i denne perioden en hel del brev til hverandre. I disse brevene skrev de på engelsk for å opprettholde begges engelskkunnskaper. I et brev ser vi allerede i 1812 at David jr. har et ønske om å overta Torderød når den tid kommer. Som de fleste mentorer kommer onkel David i brevene med velmenende råd, blant annet råder han David jr. til å kjøpe møbler i London, som han kan få brukt for i senere liv. Det vil si stoler, bord, glass, bomullssengetøy, senger, lintøy, kobber og ting til kjøkkenet som tallerkener, kopper og te. Dette mener onkel David vil være en god start når David jr. skal etablere seg om noen år. Kanskje er dette noe som følger boet senere?

Forretningene og handel

I krigsårene på førsten av 1800-tallet skal forretningene ha gått dårlig. Da Norge var på feil side under krigen kaller han båtene sine i Frankrike hjem og havner ble stengt. Det er tydelig gjennom brevene at krigen bekymrer David sr. Gjennom regnskapsbøker får vi også innblikk i båtenes navn og hva de var lastet med. Bernsdorff, Minerva, Morgenstierne, Catharina, Sophia Elisabeth, Carolina Mathilda, Friderica Elizabeth – dette er vel navn som er kjent fra Torderød-historien? David sr. brigg Refsnes skal ha forlist i 1813, denne skulle ha kommet med en større ladning med korn fra Aalborg og det førte derfor til en krise. Her ser vi at han importerte blant annet tobakk, brennevin, vin, bokgull, meloner, sitroner, vaniljestenger, appelsiner, soya, Persico, portvin, ansjos, franskbrød, Malaga, ærfugl, hare, humle, sukker og kaffe.

David helt privat

David var gift med sin tremenning Julianne Krefting (1804-1871). Hennes far var Jacob Krefting som stammet fra Kubberød og var guvernør i Bengal. Hennes mor het Betsy Morley og hun var britisk. Det var på sommerbesøk i Moss at Julianne og David møttes og kjærligheten blomstret. De fikk tre barn, Elisa Angelique Hamilton Chrystie (1831-1904), Ida Therese Hume Chrystie (1832-1861) og Jutta Emmy Cathinka Josefine Chrystie (1839-1860). Jutta ble senere gift med Dr. Gereon Ludvig Mordt. På Torderød skal det ha vært ball, musikk, maskerader, hageselskap og ulike selskap som jentene var med på. Det sies at forelskede par gjemte seg i den engelske landskapshagen, og på toppen der hvor Jeløy kirke er i dag, skal David jr. ha blåst i et horn og fått hele svermeriet med seg. 

Barnas oppdragelse skal ha bestått av god opplæring i etikette, fransk, engelsk og tysk – de som tok seg av dette var guvernanter og studenter som residerte på Torderød. Men Torderød skulle i løpet av 1850- og 1860-tallet bli rammet av sorg. I løpet av fire år døde Ida, Jutta og David. Det sies at gangene på Torderød var kalde, noe som ikke kan ha hjulpet på helsen. Og det er ikke usannsynlig at Jutta døde i barsel. Dr. Mordt giftet seg aldri igjen og levde som enkemann helt til 1901, alltid i god kontakt med sin svigerinne Elisa.

Elisa Chrystie

Da moren Julianne døde i 1871 var bare Elisa igjen av Chrysties Mossegren. Hun skal ha vært en dame med egne meninger, radikale som sådan. Det sies at hun var på kant med kirken og skal ha vært god venn med Bjørnstjerne Bjørnson. Denne kvinnen skal ha vært forut for sin tid, og ble ansett som et frittalende menneske og med et uttalt hjerte for kvinnekampen. Elisa likte å reise, og bodde ofte i Kristiania og København, men hun kom hjem til Torderød om sommeren. Hennes omgangskrets var stor, og hun var blant annet venn med direktør Grosch, professor Dietrictson, arkitekt Schrimer, arkitekt Nissen, Maren Sars, Camilla Collett, Betzy Wedel-Jarlsberg, og hun skal inntil alderdommen tok henne ha levd et selskapelig liv. Til slutt trakk hun seg tilbake med sin selskapsdame Hanna Davidsen, som skal ha vært hennes tante Kaja Chrysties selskapsdame inntil sin død.

Det kan se ut til at Elisa også drev en form for Airbnb. I 1873 rykker hun inn en annonse i Moss Tilskuer: «Sommergjester modtages. Elegant landsted. Ikke børn. (…)», samt finner vi en annonse om kortspill samme år. Fra hun tok over Torderød, solgte hun mer og mer av jorden og hadde en forpakter til jordeiendommen.

Det er tydelig at Elisa brydde seg om Torderød. I sitt testamente la hun til en heftelse om at bygningen og dens kunsthistoriske detaljer blant annet taket måtte leve videre i ettertiden. Bygningen ble jo fredet i 1923, 19 år etter hennes død.

I september 1904 dør Elisa i skotteværelset, blant annet av leversykdom. Før hun døde opprettet hun et legat for «Utdannelse til Kvinder til praktisk bedrift». Denne skulle tre i kraft etter Hanna Davidsens død, som skulle få rentene fra legatet så lenge hun levde og disse rentene skulle gå videre til kvinners utdannelse deretter. Hanna arvet også Elisas garderobe og et smykke av gullperler med nedhengende medaljong med diamant og safir. En del gikk også til Hannas søstre, Sofie og Sara. Etter Elisas død flyttet Hanna til Oslo, der overlevde hun både første verdenskrig og spanskesyken og døde som en gammel dame i 1933. Store deler av løsøret som Hanna ikke ville ha ble testamentert til Kunstindustrimuseet, og resten ble solgt på auksjon i 1905. Dette var blant annet mahogny møbler, sølvtøy, glasstøy, senger, lysekroner, sengeklær, dekketøy, kobberstikk m.m. Kanskje var dette noen av sakene David Chrystie jr. kjøpte med seg fra London?

Einar Morterud 1907-1938

I 1907 ble endelig Torderød solgt videre, og familien som skulle ta over bodde der helt til 1938. Dette var familien til ingeniør Einar Morterud, og han kjøpte gården for kr. 30.000,-. Han var gift med Dagny Solberg og de hadde sammen fem barn. Einar tok oppdrag på Peterson og var med på å forbedre celluloseproduksjon. Blant annet skal Einar ha lagd en ny kokemetode som skapte god drift på Peterson. Sulfatkokingen til”Cellulosen” foregikk etter Morteruds patent helt til bedriften innstilte. Det var nettopp denne koketeknikken som var årsaken til den beryktede og for noen, høyt elskede ”Mosselukta”. Således er det absolutt hold i å hevde at Morterudvar ”Mosseluktas far”. Einar Morterud drev sitt eget enkeltmannsforetak som kort og godt het, Ingeniør Einar Morterud. Han påtok seg en rekke industrioppdrag både i inn- og utland, først og fremst i Tyskland. Morterud var ingeniør og oppfinner med en rekke patenter, særlig innen turbinteknikk. 

På Torderød skal familien ha hatt både hest og staselige kjøretøy, og gården skal ha vært godt vedlikeholdt. Etter hvert skal Torderød ha blitt brukt som et sommersted igjen, og familien skaffet seg en leilighet i Oslo.

Mogens Oppegaard

I 1938 solgte Morterud videre til familien Oppegaard. Mogens Oppegaard var direktør på Moss Glasværk, og han måtte han bolig som representerte hans posisjon. Hva bedre enn Torderød? Ved deres innflytting satte de i gang en stor renovering, og de ønsket å tilbakeføre interiøret til 1700-tallets utseende. Her ble både Riksantikvaren, Domenico Erdmann og arkitektfirmaet Platou engasjert. Oppegaard truet nemlig med å gjøre om hele boligen til fire leiligheter om han ikke fikk gjort nødvendige moderniseringer. Under krigen skal Mogens kone Esther ha holdt sanitetsmøter på Torderød og Torderød skal ha blitt fylt ved flere anledninger med ulike arrangementer. I 1945 rekvirerte Wehrmacht Torderød, og etter krigen ser vi at Mogens selv skal ha påkostet bygningen igjen for skadene etter krigen.

Ifølge Moss avis datert 12.oktober 1946 skal selveste Edvard Munch ha vært i ferd med å kjøpe Torderød på et tidspunkt, men det var et problem. Munch ville nemlig ha soverom i annen etasje, men Torderød var jo en gammel trebygning, og således utsatt for brann.

Oppegaard solgte igjen til Moss kommune 1952.

Moss kommune

Denne eierperioden er det som har ført til at Torderød har havnet i manges hjerter. Arne Magnussen selv var pådriveren og fikk gjennom kjøpet i Moss' formannskap. Torderød var egentlig tiltenkt som kommunens representasjonslokaler ser vi fra protokollen, men etter krigen ble det et stort behov for skoler. Derfor var Torderød først barneskole og framhaldsskole, i 1961 flyttet husmorskolen inn. Da husmorskolen flyttet ut i 1986 skulle Torderød igjen bli representasjon for byen, og i annen etasje skulle musikkskolen holde til. Da dette ikke ble noe av ble isteden Østfoldakademiet bruker fra 1992. Nå har Moss kommune skrevet ny Torderød-historie når bygningen nå står ferdig i restaurert-drakt, og hvem vet hva fremtiden bringer?

Vil du vite mer?

Her finner du informasjon om de ulike rommene, bygningshistorien, Torderøds betydning og eierne.

Foto: Lennart Pettersen

  •  (Foto/Photo)